Norsk forskning og patentering — hva er vi gode på?

Et høyt utdannet land som patenterer lite

Norge er et av verdens rikeste og høyest utdannede land. Vi har velfinansierte universiteter, et bredt nettverk av forskningsinstitutter og en sterk kultur for samarbeid mellom akademia og næringsliv. Norges forskningsråd finansierer ambisiøse grunnforsknings- og anvendte forskningsprogrammer, og landet har produsert en rekke internasjonalt anerkjente forskere og vitenskapelige publikasjoner.

Men når det gjelder patentering og kommersialisering av forskning, henger Norge etter. I europeisk sammenheng patenterer norske forskningsmiljøer og bedrifter langt færre ideer per innbygger enn land som Sverige, Finland, Danmark og Sveits. Innovasjonsindeksen fra det europeiske innovasjonsstyret (EIS) plasserer jevnlig Norge i «strong innovator»-kategorien, men ikke i toppsjiktet — til tross for at vi bruker betydelige ressurser på forskning.

Norges forskningsstyrker

Norsk forskning er ikke svak — men den er konsentrert i bestemte fagfelt og teknologiområder der landet har naturlige forutsetninger og industritilknytning. Her er de viktigste styrkene:

• Havforskning og marin biologi — IMR, UiB og UiT er i verdensklasse
• Petroleumsteknologi — SINTEF og IFE har 50+ år med ledende oljeforskn
• Fornybar energi — særlig havvind, hydrogen og solcelleteknologi
• Akvakultur og fiskehelse — Norge leder globalt innen oppdrettsteknologi
• Materialvitenskap — aluminium, kompositter og bioplast
• Medisinsk forskning — kreftforskning ved OUS og UiO er internasjonalt anerkjent
• Klimaforskning — CICERO og Bjerknessenteret er globalt ledende
• Kunstig intelligens — voksende forskningsmiljø ved NTNU og Simula

Patentering — gapet til de ledende

Norge inngir om lag 1 200 patentsøknader til Det europeiske patentverket (EPO) hvert år. Til sammenligning sender Sverige inn over 3 500, Finland om lag 2 500 og Danmark nær 2 000 — alle land med omtrent halvparten av Norges velstand per innbygger. Gapet er altså ikke forklart av ressurser, men av strukturelle faktorer.

En sentral årsak er næringsstrukturen. Norges økonomi er dominert av olje og gass, fiskeri og havbruk, og offentlig tjenesteyting — sektorer som historisk sett har patentert relativt lite. Den norske industrisektoren er smalere enn i mange sammenlignbare land, og SMB-ene — der mye av innovasjonen skjer — har ofte ikke ressurser til å navigere kostbare patentprosesser.

Kommersialisering — fra lab til marked

Patentering er bare det første trinnet i kommersialiseringsprosessen. Det er i overgangen fra patent til lønnsom bedrift at mange norske forskningsinnovasjoner strander. Kommersialiseringsselskapene ved universitetene — Inven2 (Oslo), Norinnova (Tromsø), Validé (Bergen) — arbeider aktivt med å identifisere patenterbar forskning og bistå med lisensiering eller bedriftsetablering.

Resultatene er lovende, men volumet er fortsatt for lavt. Norske universiteter genererer relativt få spinoff-selskaper sammenlignet med Cambridge, ETH Zürich eller Uppsala. Årsaker inkluderer manglende risikokapital i tidlig fase, akademisk kultur som ikke belønner kommersialisering, og svak kobling mellom næringslivet og universitetet i prosjektfasen — noe som gjør det vanskeligere å identifisere kommersielt relevante problemstillinger fra starten.

"Vi er gode på å generere kunnskap. Vi er middelmådige på å omsette den til bedrifter og arbeidsplasser. Det er et gap vi må ta på alvor."

Hva gjøres og hva kan gjøres bedre?

Norske myndigheter har iverksatt en rekke tiltak for å styrke kommersialisering av forskning. Forskningsrådets FORNY-program støtter kommersialiseringsprosjekter i universitetssektoren. SkatteFUNN gir skattefradrag for bedrifters FoU-investeringer. Argentum og Investinor kanaliserer statlig kapital til venture- og vekstbedrifter med utgangspunkt i forskning.

Det er imidlertid bred faglig enighet om at mer kan gjøres. Et tettere samarbeid mellom industri og akademia fra tidlig fase — inspirert av den tyske Fraunhofer-modellen eller de finske SHOK-sentrene — er blitt etterlyst. Sterkere insentiver for forskere til å delta i kommersialiseringsprosesser, enklere prosesser for bedrifter til å samarbeide med universiteter om IP-rettigheter, og mer offentlig risikokapital i early-stage er alle anbefalinger som går igjen i evalueringer.

Fra kunnskap til verdiskaping

Norsk forsknings- og innovasjonspolitikk er inne i en ny fase. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger ambisiøse mål for perioden frem mot 2030, med særlig vekt på grønn omstilling, helse og digitalisering. Regjeringen har varslet økte bevilgninger til NTNU, Simula og sektorforskning innen havvind og hydrogen.

Det langsiktige målet er å nå 3 prosent av BNP i FoU-investeringer — et nivå som krever at næringslivet tredobler sin innsats. Det er et ambisiøst mål, men ikke umulig: dersom norsk industri i den grønne omstillingen — batteri, havvind, karbonfangst — investerer tungt i forskning og utvikling, kan Norge bevege seg fra en solid midtposisjon til det europeiske innovasjonstopp-sjiktet innen 2035.