Stumfilmens gylne tidsalder – filmkunstens norske røtter

Norges glemte filmhistorie

Den første kinoforesitillingen som norske betalte for å se, fant sted i 1896 – bare ett år etter at brødrene Lumière viste sine filmsnutter i Paris. Denne raske adopsjonen var typisk for Norge – en rik nasjon med interesse for teknologi og kultur. Fra de første primitive opptakene av tog som kom inn på stasjon til storslagne filmoperas fra 1920-tallet, produserte Norge sin egen innenlandske filmkultur. Nå, mer enn hundre år senere, gjenkommer interessen for disse stumfilmene som vitnesbyrd om en filmhistorie som var veldig real, men som ble glemt da tonfilmen tok over.

Tall og trender

Norge var en viktig filmnasjon på silent era. Selv om produksjonen var mindre enn Sverige og Tyskland, hadde Norge både kunnskapsressurser og kapital til å lage ambisiøse filmer som ble sendt ut over hele Europa.

Fra arkivene

"Norsk stumfilm var ikke bare lokal amøsement – det var faktisk konkurranse for import fra Sverige og Tyskland. Vi hadde egne stjerner, egne sjangrer, og vi eksporterte filmene til Sverige og Skandinavia," forklarer filmhistoriker Dag Erik Elgin ved Nasjonalbiblioteket.

"Norsk stumfilm var faktisk konkurranse for import fra Sverige og Tyskland. Vi hadde egne stjerner og egne sjangrer."

En teknologi uten språkbarrierer

For å forstå betydningen av stumfilmen i Norge må man forstå at lydteknologi ikke var mulig før 1927–1930. Det betyr at alle filmer før da var stille – musikk ble spilt live av orkester eller pianist i kinoen. Dette åpnet en mulighet som er vanskelig å forestille seg i dag: filmkunsten var ikke låst til ett språk. En norsk film kunne vises i Sverige, Danmark, Tyskland eller Amerika med de samme inntrykkene, da det eneste som skilte var de trykte tekstene (intertitler) på norsk eller annet språk. Norge, med sin velstand og teknologiske innsats, ble en aktør i denne globale stille filmkulturen.

Norske stumfilmer som ble klassikere

Noen av de mest kjente norske stumfilmene var «Atlantis» (1913) av Gunnar Glitrup, en dramatisk sjømanskdrama som ble sendt verden over. «Den fryktløse»-serien med Gunnar Nilsen-Bie som actionfigur var populær på 1920-tallet. «Fagrende» (1924) og andre dramaer viste at norsk filmkunst kunne konkurrere med det beste som kom fra større filmnasjoner. Mange av disse filmene er nå forsvunnet – enten ødelagt av tid, eller lagret på nitratfilm som ikke lenger er sikker. Heldigvis har arkiver som Nasjonalbiblioteket og Filmmuseet reddet noen kopier, og restaurering pågår.

En gjenoppdagelse

Stumfilmens fall kom brått. Da tonfilmen ble praktisk og billig rundt 1930, forsvant hele industrien som hadde bygget seg opp. De som hadde kapitalisert på stumfilm – produsenter, kinoer, stjerner – måtte omstille seg eller gå konkurs. Norge var ikke alene i denne overgangen; det samme skjedde overalt. Men forskjellen er at større filmnasjoner (som Sverige og Tyskland) hadde større ressurser til å overleve overgangen. Norge ble gradvis marginalisert i filmhistorien, selv om det har meget å fortelle. I dag, når filmfestivaler viser restaurerte stumfilmer og forsker gjenoppdager denne kunsten, ser vi at norsk stumfilm fortjener et nytt publikum.