Ørkenen: Hvor vind former sandsteinsmaler på jorda

Hva er en ørken – og hvorfor oppstår de?

En ørken er tradisjonelt definert som et område som mottar mindre enn 250 millimeter nedbør årlig. Det høres kanskje som ikke så lite, men det er altfor lite til at det vokser skog eller vanlig vegetasjon. Arktiske områder, hvor det så og si ikke regner, regnes derfor også som ørkener – bare meget kaldt.

Ørkener oppstår primært på grunn av luftmasser og geografi. Ved ekvator stiger varm luft, avkjøles, og faller som regn. Men når denne luften beveger seg poleringtien, synker den rundt 30 grader nord og sør for ekvator. Denne fallende luften undertrykker nedbør – den absorberer fuktighet i stedet for å frigjøre den som regn.

Det er derfor Sahara ligger på 30 grader nord, og Kalahari og de andre store ørkenenene ligger på lignende breddegrader. Tørre luftmasser forklarer hvorfor disse områdene ble ørkener. Men når du kommer til ørkenen, ser du at det ikke bare er sand – det er også fjell, steiner, småplanter som overlever på minimal vann, og mennesker og dyr som har tilpasset seg livet i det intense varmen og tørketen.

Når vinden blir billedhuggeren: Hvordan sanddyner oppstår

Sanddynene er kanskje ørkenens mest spektakulære feature. De er ikke statiske – de er konstant i bevegelse, dannet av vinden som blåser millioner av sandkorn fra sted til sted. Når vindene møter hindringer – en stein, en klump vegeterasjon – oppstår det et vindskyggeeffekt, og sanden samler seg.

Dynamikken er som dette: vinden blåser sand opp av bakkens skrånning (vindbar siden) på en vinkel på rundt 30-35 grader. Sanden akkumulerer på den skrånningen til den blir så bratt at gravitasjonen tar over – da sklir sanden ned på den andre siden (leisiden), og hele dynen beveger seg langsomt framover. Denne prosessen skjer år etter år, tiår etter tiår.

Sanddynenes form bestemmes av vinden. Hvis vinden kommer fra samme retning hele året, oppstår der barkhan-formede dyner som ser ut som halvmåner. Hvis vinden endrer retning med årstidene, oppstår lineære dyner som strekker seg flere kilometer. Seif-dynene er S-formede og dannes når vinden kommer fra flere retninger.

Fra sandhav til steinørken – ulike ørkenlandskaper

Det er en utbredt misforståelse at alle ørkener er sandhav (erg). I virkeligheten er bare omtrent 30 % av verdas ørkener dominert av sand. Resten er steinørken (reg), fjellørken (hamada), eller saltørken (sabkha). Sahara selv har bare rundt 20-30 % sand – resten er fjell og stein.

En sandørken eller erg (som det heter på arabisk) er spektakulær når du er der. Sanddynene kan nå høyder på 300 meter eller mer – større enn mange bygninger. En av de største sandsysene på jorda er Grand Erg Occidental i Algerie, som dekker over 30 000 kvadratkilometer.

Steinørkener eller regs er ofte mer slitsomme å travel gjennom fordi foten synker ikke i sand, men steinen er hard og oppstykket. Fjellørkenene (hamadas) har steinplatoer og er relativt lave. Saltørkener er kanskje de mest ekstreme – søte salthav hvor det regner så lite at salt fra fordampning akkumuleres på overflaten, noe som gjør området sterkt korrosivt.

Tall og trender

Ørkener er en av jordens mest ekstreme og dynamiske biomer – både geologisk og biologisk.

Livsformene som tåler det uutholdelige

Det kan virke som at ingenting kan leve i en ørken, men det finmer liv overalt – selv i de verste ørkenenene. Planterene som vokser der har tilpasset seg ved å ha dypere røtter (opptil 30 meter), mindre blader som reduserer vatnavdamping, og vakser som beskytter cellene mot tørking. Solifugen (vindspinnelen) er aktiv på nettene når det er kaldt, og graver seg ned under sanden når solen brenner.

Dromedarer (ett-brose kameler) kan gå opptil tre uker uten drikke – ikke fordi de lagrer vann i pukkel (det er en myte), men fordi deres kropp er optimalisert for å minimalisere vatnavdamping. Skorpioner, øgler og slanger er nattaktive, og de fleste dyrene i ørkenen har lys farge for å reflektere sol.

Mennesker har også anpasset seg. De fleste ørkenbeboere – som beduinene – drikker lite vann (det påskynder svetting og vatnavdamping), bruker løse, lange klær for å reflektere solen, og holder seg aktive om netten og i skyggen om dagen. Moderne forskning viser at mennesker kan overleve i ørkenen lenger enn det man tidligere trodde, så lenge de har noen få liter vann.

Ørkener i endring: Klima og desertifikasjon

Ørkener har aldri vært statiske. Sahara var grønn for kun 6000 år siden, og det er arkologisk bevis for elver og søer. Klima endrer seg kontinuerlig på lang sikt. Men i dag ser vi noen bekymringsfulle trender knyttet til menneskers påvirkning.

Desertifikasjon – prosessen der produktiv jord blir ørken – skyldes ofte overbeiting, felling av trær og dårlig jordbrukspraksis. Områdene rundt ørkenenene, som Sahel-bandet sør for Sahara, mister mark i raskt tempo. Klimaendringer gjør vannfordelingen mer uforutsigbar, noe som påvirker både mennesker og dyr.

Samtidig gir ørkenenene rom for ny økonomisk aktivitet. Solenergi-industrien interesserer seg for ørkener på grunn av det høye solinntaket. Noen områder av Sahara kunne teoretisk generere nok solenergi til å forsørge deler av Europa – men infrastrukturen finnes ennå ikke.

Ørkenenene er både dødelige og vakre, både stabile og i konstant bevegelse. De forteller historien om jordens klima, menneskets tilpasning, og de naturkrefter som har formet planeten vår i millioner av år.