Opera kontra moderne musikkteatre

To kunstformer – samme rot, ulik vei

Opera og musikkteatre er som to søsken som ble født fra samme foreldre, men som vokste opp helt annerledes. Opera stammer fra Italia omkring 1600, når italienske komponister ønsket å gjenoppfinne det de trodde var gresk teater. Musikkteatre vokste ut av modernistisk eksperimentering på 1960–70-tallet, når kunstnere ønsket å bryte ned tradisjonelle grenser.

Selv om begge formene bruker sang, musikk, skuespill og scenografi, er de så forskjellige at det nesten er som om de bare deler navn. En klassisk opera som Verdis "La Traviata" og et moderne musikkteaterstykke som Philip Glass' "Einstein on the Beach" er så ulike at det er vanskelig å forestille seg at de oppstammet fra samme kunstform.

For fagfolk i kulturlivet og alle som er nysgjerrige på kunsthistorie, er det fascinerende å forske på hvor disse to kunstformene skilte lag.

Klassisk opera mot moderne musikkteatre

Klassisk opera er først og fremst et musikk-dominert kunstform. Historien serveres gjennom sangerne, som ofte står helt stille mens de synger. Musikken er sentral. En gjennomsnittlig opera fra 1800-tallet varer fra 2 til 4 timer, og mange er dominert av lange ariaer hvor hovedpersonen uttrykker sine følelser.

Moderne musikkteatre er et sammensurium av flere kunstformer. Sang, dans, teater, visuell kunst og eksperimentelle sceografi kombineres på nye måter. Moderne musikkteatre har ofte ingen tradisjonell fortelling – det kan være abstrakt og fragmented. "Einstein on the Beach" varer fire timer, men er konstruert helt anderledes – den har ingen plot, ingen karakterer i tradisjonell forstand.

Publikum er også helt annerledes. Klassisk opera tiltrekker et eldre, dyrere publikum som ser det som en prestisje. Publikum kommer i fine klær og forventer tradisjonen. Moderne musikkteatre tiltrekker seg et yngre publikum som ønsker å bli utfordret. Publikum kan være i hverdagstøy og forventer at kunstneren skal ta risiko.

Tall og trender

Klassisk opera har opplevd et stadiger fall i publikum de siste 30 årene. I 1980 var det omkring 80 millioner operabillettsalg årlig; i dag er tallet omkring 45 millioner. Dette skyldes flere faktorer: aldrende publikum, mindre økonomisk støtte, og ungdommer som ikke ser opera som relevant.

Hvorfor skilte de lag? En dyp analyse

Operaens klassiske struktur reflekterte kunsten til 1800-tallet. Men da modernismen kom på 1900-tallet, og særlig da eksperimentelle kunstnere på 1960–70-tallet ønsket å bryte med tradisjoner, så de operaens faste former som begrensende. De ønsket å experimentere med ny musikk og kombinere musikk med visuell sjangerkunst.

"Opera er som et museum som ingen kommer til å besøke fordi det ser ut som det var fra 1850-tallet. Musikkteatre er museet som sa: 'Vi skal rive ned murene, ta kunsten ut på gaten.' Det ble helt anderledes."

Der står de i dag

I dag eksisterer både klassisk opera og moderne musikkteatre side om side. Opera har «tradisjonistbevegelsen» som ønsker å bevare klassiske former, mens progressive operahus ønsker å modernisere opera.

Moderne musikkteatre er blitt etablert som sitt eget kunstgenre, med egne festival, egne komponister og egne publikum. Det er ikke lenger eksperimentelt forsøk – det er en etablert kunstform.

Interessen av mange musikkteatre-artister for å reimagine klassiske operaer har også skapt en hybrid-form. Dette har både tilhengere og kritikere i operaverdenen.

To søsken på ulike veier

Klassisk opera og moderne musikkteatre er et perfekt eksempel på hvordan kunst evolusjonerer når nye generasjoner ønsker å uttrykke seg annerledes. De har samme rot, men har vokst i helt ulike retninger.

For fagfolk i kulturlivet er det viktig å forstå disse forskjellene. For alle andre er det bare fascinerende å se hvordan en kunstform kan splitte seg og skape noe helt nytt. Det er det som gjør kultur levende.