Slik er det å oppdage koreansk film for første gang

Fra ingenting til alt

Jeg husker når jeg så «Parasite» for første gang. Det var 2019, og jeg visste ikke at Bong Joon-ho var en filmmester. Jeg visste ikke at koreansk film var en kategori. For meg var film Hollywood eller klassisk europeisk cinema.

«Parasite» traf meg som en hammer. Historien var både konkret og universal. Humoren var mørk og skarp. Fotograferingen var nydelig. Og det endte med å vinne Oscar—ikke som 'beste ikke-engelsk-film', men for BEST FILM.

Siden da har jeg funnet meg selv i en kanalhul av asiatisk film. Jeg har oppdaget dokumentarer fra Japan, thrillers fra Sør-Korea, actionfilmer fra Hong Kong, drama fra Thailand. Og jeg er langt fra alene.

Tall og trender

Tallene viser en massiv skift i filmlandskapet. Asiatisk film går fra niche til mainstream på bare få år.

Fra en som vet filmens språk

Min-jae Lee, filmbloger og kritiker, har fulgt denne bølgen fra begynnelsen.

"Det som er magisk med koreansk film er at den ikke prøver å være Hollywood. Den har sitt eget språk, sitt eget verdenssyn. Når Hollywood lager 'den perfekte thriller,' gjør Korea 'den smarteste thrillen.' Det er helt annen tilnærming."

Min filmreise — og hva jeg lærte

Etter «Parasite» tok jeg en dyp dykk. Jeg så «Memories of Murder» fra 2003—en klassiker jeg burde ha sett ti år tidligere. Jeg så «A Tale of Two Sisters»—som fikk meg til å forstå at psykologisk horfor ikke trenger blod. Jeg så «Burning», som var så subtil at jeg måtte se den tre ganger.

Jeg oppdaget at koreansk film har en særegen måte å håndtere klassekonflikt, kjønn, identitet og psykologisk kompleksitet. Det var som at en hel verden av filmskapere som jeg aldri visste om, plutselig åpnet seg.

Og så spredte det seg. Japansk anime. Kinesisk film. Thaifilm. En hel verden som hadde eksistert hele tiden, men som jeg hadde oversett fordi jeg var låst til vestlig film.

Hvorfor nå? Hvorfor på gang?

Flere ting har skjedd samtidig. For det første, streaming. Netflix og Apple TV+ har gjort at geografisk barriere ikke spiller rolle. En person i Oslo kan se en koreansk film samme dag som den åpner i Seoul.

For det andre, kulturell skift. Vi lever i en globalisert verden. Vi spiser sushi, lytter på K-pop, spiller japanske videospill. Så hvorfor skulle ikke film være annerledes?

For det tredje, Hollywood er i stagnasjon. Samme formler, samme franchise, samme superhelter. Når du så ser en koreansk thriller som bryter alle reglene du trodde film skulle følge—det er som frisk oxygen.

Hvor skal du begynne?

Hvis du nettopp har oppdaget koreansk film, her er mitt råd: Start med «Parasite». Så «Memories of Murder.» Deretter «A Tale of Two Sisters.» Disse tre vil gi deg en god introduksjon til spekteret av koreansk filmgjøring.

Deretter, utforsk. Prøv en dokumentar, prøv anime, prøv action. Du blir overrasket.

Hele verden av film som du ikke vet eksisterer ennå, venter på deg. Filmkunst er ikke definert av Hollywood. Det er definert av mennesker rundt omkring verden som har noe viktig å si.