Sommerdagene med øyenstikkere: Natur ved vannet

En sommermorgon ved myra

Klokken er 09:30, lufta er 20 grader, og jeg har kaffe med meg. Jeg kommer til et lite våtmarksholdestall ved Østensjøvannet utenfor Oslo, omgitt av pilekratt. Når solen varmer vannet, kommer øyenstikkerne.

De kommer ikke i hundrevis. De kommer i dusin og dusin. Et blått blikk, et rødt blikk, et gult blikk — hele spekteret av sommerfugl-lignende insekter som henger i lufta som om jorden ikke er deres hjemmelandet.

Jeg setter meg ned på en flat stein og tar ut mobilen. Ikke for meldinger, men for bilder. En øyenstikker som sitter helt stille på en brennesle — det er kunst.

Tall og trender

Øyenstikkepopulasjonene i Norge har økt siden 2000-tallet takket være bedre beskyttelse av våtmarker. Artenes mangfold er størst ved små ferskvann som Østensjøen.

Masteren av akrobatikk

Øyenstikkeren er ikke som andre insekter. Det er ikke et sommerfugl som flatrer — det er en flykropter, en drone fra før mennesker fant opp droner. Den kan sveve på ett punkt, akselerere til 100 km/t, gjøre 180-graders vending, eller falle som en golfball.

"En øyenstikker ser med to store øyne som dekker hele hodet. De kan se farger vi mennesker ikke engang kan tenke oss. Når du ser på dem, ser de på deg."

Fra vann til luft

Øyenstikkeren begynner under vann. Et egg legges i eller nær vann, og larven sitter der i år. Den spiser småkryp og fiskelarveer. Den er en rovlus. Og så en dag, når hun har blitt stor nok og været er rett, kryper larven ut på et strå.

Den skal gjennomgå «emergence» — sprenge sitt gamle skall og komme ut som en ferdig øyenstikker. Det tar bare en-to timer. Vingene er våte og krøllet. Den må vente at de tørker, og så — plutselig — den kan fly.

De lever bare noen måneder i voksenstadiet. Men i den tida spiser de tusenvis av mygg og småfluer. En øyenstikker er naturen sin måte å si: «Gjør noe brukbart med livet ditt.»

Fargenes tale

Øyenstickerne ved Østensjøen er et spektrum. Jeg ser en stor rød — trolig en krølakin, en av de største artene. Den er nærmest violet i rett lys. Jeg ser små gule, små sangrosuliker. Og jeg ser en blå glitring som har akkurat den riktige tonen av himmel.

Fargene handler om kjønn, territorium, og art. En rød hann sier: «Jeg er her, dette er mitt territorium.» En mindre farget hun sier: «Jeg vil bare legge egg i fred.»

De jakter i lufta med presisjon som menneskelig øye knapt kan følge. De snapper en mygg som flyver forbi uten å stanse — og de gjør det tusenvis av ganger hver dag.

Tilbake til vannet

Jeg sitter der i tre timer. Kaffen blir kald. Jeg tar hundrevis av bilder. Jeg ser en hann som forsvarer territorium med aggressiv diving. Jeg ser en hun som legger egg under angrep fra en hann som vil parre seg. Jeg ser en art jeg aldri har sett før.

Og så, rundt 12:30, begynner lufta å kjøles av, skyene strekker seg, og øyenstikkerne forsvinner. De er ikke borte — de er bare stille, venter på at det skal være varmt nok igjen.

Jeg pakker fotografiet og går hjem. Men jeg vet at jeg kommer tilbake. Hver sommer, samme tid, samme sted. Øyenstikkerne lærer meg noe jeg ikke kan lære andre steder: Å sette meg ned, å observere, og å la natur be skjønnhet snakke for seg selv.