Pilegrimsleden: En spirituell vandring gjennom Europas hjerte

Når jeg bestemte meg for Camino

Det var en sen kveld i mars. Jeg satt ved kjøkkentisken med en kopp kaffe og en bok om pilegrimer. I åtte år hadde jeg snakket om Camino de Santiago som noe jeg 'skulle gjøre en dag.' Den kvelden skjønte jeg at 'en dag' var nå eller aldri. Jeg var 42 år gammel, utbrent fra arbeid, og hadde mistet noen år til forvirring og tvil. Jeg trengte endring.

Jeg hadde lite erfaring med lang-distanse vandring. En gang hadde jeg gått Rondane Trekk, en ukes tur i norske fjell. Det var nok, tenkte jeg. Camino de Santiago er betydelig lengre og mer forpliktende. Men kanskje var det nettopp det jeg trengte—noe som ville tvinge meg ut av komfortsonen. Jeg begynte å forberede meg i mai, planla å starte i juni.

Jeg ville ikke på noen 'wellness retreat' eller guidet gruppetur. Jeg ville være alene med mine tanker. Kanskje søkte jeg svar; kanskje søkte jeg bare rom til å glemme spørsmålene.

De første dagene på leden

Jeg startet fra Saint Jean Pied de Port, en liten by i Pyrenéene ved grensen mellom Frankrike og Spania. Den første dagen var brutal. 27 kilometer med 1.200 meters høydestigning tok det som skulle være 8 timer. Det tok meg 11. Mine føtter smeltet sidan. Mine ben rystet. Men jeg var levende. Jeg spiste en enorm frokost den neste morgen, og fortsatte.

Andre dag møtte jeg Margot, en tysk pensjonist som hadde gått denne ruten fem ganger før. 'Det er ikke destination som er målet,' sa hun mens vi gikk. 'Det er meg selv jeg skal møte på denne stien.' Hun hadde rett, men jeg forsto det ikke da. Jeg var for opptatt av smerten i knærne mine, og hvor mange kilometer jeg hadde igjen.

Fra dag tre til dag ti, lærte jeg kroppens språk. Jeg skjønte hvilken foten som smeltet først, hvordan å tape tåneglene, og at smertelindring var bedre enn ære. Jeg møtte franskmenn, spanjorer, italienere, japanere, amerikanere—mennesker fra 40+ land. Alle gikk samme sti for samme grunn: de søkte noe de ikke kunne finne hjemme.

Møter som endrer perspektiv

En dag, omkring dag 15, møtte jeg en spansk mann som heter José. Han hadde nettopp mottatt kreftdiagnose og gikk Camino for å be. Han ba morgen og kveld, uttalt ved siden av stien. Jeg var ikke religiøs, men jeg var rørt av hans tro og hans mod. Da jeg spurte om han hadde vunnet, sa han: 'Det handler ikke om å vinne. Det handler om å være her, akkurat nå, på denne stien.' Han startet allerede fra dag 1, gikk bare 5 kilometer daglig, la seg ned for å pusse. Han nådde Santiago etter 170 dager.

En annen aften møtte jeg Anne fra Belgia. Hun var 68 år gammel og hadde aldri gått mer enn 10 kilometer før. 'Mitt barnebarns far forlot meg for tre år siden,' fortalte hun. 'Jeg trengte å vise henne at livet ikke er over.' Hun gikk hver dag, skrev dagbok hver kveld, og sendte kort til barnebarnet sitt fra hver by. Da hun nådde Santiago, skrev hun: 'Jeg gikk ikke for å finne Gud. Jeg gikk for å møte meg selv uten frykt.'

Disse møtene lærte meg at Camino ikke er en individuell søken—det er et kollektivt menneskeprospekt. Vi gikk alene, men vi gikk sammen. Hver pilegrim bar sin egen tyngde, sin egen bønn, sin egen håp.

Tall og statistikk

Camino de Santiago er ikke bare en personlig pilegrimsferd—det er ett av verdens mest velbesøkte pilegrimsruter, med økende tall år for år.

Mot Santiago—den spirituelle ankring

Da jeg ankom Santiago de Compostela, den 34. dagen, forventer jeg at jeg skulle føle sterk religiøs ekstase. Jeg hadde ikke det. Jeg følte utmattelse, stolthet, og en sutil fredsommelse. Jeg hadde ikke funnet svar, men jeg hadde funnet fred med å leve spørsmålene. Jeg hadde møtt meg selv—det mørke og det lyset—og akseptert begge. Catedral de Santiago var vakker, fylt med pilegrimmer, noen gråtende av glede eller religiøs følelse. Jeg var stille.

"Camino lærer deg at det ikke er destinasjonen som teller, det er personen som ankommer."

Hva jeg tok med meg hjem

Jeg kom hjem med et større skjegg, småsår på beina, og mindre åndelig oppgivelse. Folk spurte: 'Har du blitt en bedre person?' Jeg tror ikke så. Jeg er ikke transformert. Jeg er likevel densamme forvirrede, arbeidskramp-drevet menneske. Men noe har forandret seg—ikke en stor epifani, men små ting. Jeg maler oftere. Jeg sitter i stilhet uten å kjenne seg skyldig. Jeg tolererer usikkerhet bedre.

Jeg skriver fortsatt til noen av menneskene jeg møtte—Margot sendte kort fra Tyskland, Anne besøkte meg i Oslo, José... José sendte en kort melding fra sykehuset hans før han døde. 'Jeg er takknemlig for dagene jeg gikk,' skrev han. 'Du møttes meg på den stien. Det var nok.'

Hvis du overveier Camino: Gjør det. Ikke fordi du er religiøs eller søker spiritual opplysning. Gjør det fordi du trenger at dine bein skal bli slitne, din hjerne skal slå av, og ditt hjerte skal møte andre hjerte på samme vei. Du kommer ikke hjem forandret. Du kommer hjem mer fullt av hvem du allerede er.