Napolitansk pizza — verdensrettenen som startet enkelt

Fra fattig til kjærlighet — pizzas reise

Pizza var ikke alltid det kongstoffet som verden er besatt av. I Napoli på 1700-tallet var pizza gatemat — billig, rask og mettende. Folk som ikke hadde råd til mye annet spiste pizza mens de arbeider.

Tomater kom fra Amerika i 1500-tallet, men italienere var skeptiske. Det tok hundre år før tomaten ble akseptert som mat. Når tomaten endelig ankom pizzen omkring 1700-tallet, skjedde det magiske.

Tall og trender

Pizza-historienes påvirkning på moderne kulinarisk og sosial kultur er global

Pizza som arbeidermat

For arbeidere i Napoli var pizza perfekt. Du kunne kjøpe en skive for noen få penger, spise den mens du stod ved siden av en gate, og være tilbake på jobb. Hele måltider på få sekunder.

Pizzabakerne begynte å spesialisere seg. De åpnet små forretninger — ofte bare vinduet og en oven — hvor folk kunne komme og få seg pizza. Disse småbakene ble sosiale møtepunkter. Og selv på de fattigste tidene i Napolis historie, hadde byen pizza.

Pizza Margherita — en dronnings favoritt

Rundt 1889 var Dronning Margherita av Savoie i besøk til Napoli. Hun ville smake gatemat — pizza. En berømt pizzabaker ved navn Raffaele Esposito ble kalt til å lage pizza for dronningen.

Han lagde tre typer, og dronningen elsket spesielt en: tomat, mozzarella og basilikum. Fargene var rød, hvit og grønn — altså italiensk flagg. Og så fikk pizzaen et navn: Pizza Margherita. Fra det øyeblikket var pizza på vei ut i verden.

Pizzaens erobring av verden

Italiensk immigrasjon til Amerika på 1800- og 1900-tallet tok pizzaen med seg. Italienere i New York, Boston, og Chicago åpnet pizzabakeri. Og lokale amerikanere — ikke bare italienere — begynte å elske det.

Pizza ble demokratisert. I Napoli var det en kunstform. I Amerika ble det matkonsumvare-industri. Og så: fra Amerika spredte pizza seg tilbake til resten av verden. Nå er det globalt. Du finner pizza i Tokyo, São Paulo, Johannesburg.

Respekt for tradisjon — hva gjør pizzaen autentisk?

I 2010 tok UNESCO pizzakunsten fra Napoli inn som «immateriell kulturarv». Napoli-pizza er alltid bakt i ekstrem varme (480°C+), alltid innehållar de samme basiske ingrediensene, og alltid krever at pizzabakeren har et håndverk som tar år å lære.

Utenfor Napoli har pizza blitt noe annet — og det er greit. Italiensk pizza i Brasil smakar brasiliansk. New York-pizza smakar newyorksk. Men den originalen — napolitansk — det er den arketypen som alt annet måles mot.