Slik er det å finne plast på havbunnen

Problemet vi ikke ser

Det er lett å overse plastproblemet når vi er på stranden eller i byen. Vi ser kanskje en plastpose her og der, men det meste av problemet ligger under overflaten—på havbunnen langt ned i mørket. Millioner av tonn plast har sunket fra overflaten og dannet et skjult landskap av søppel.

Dykker Knut Eriksen har brukt årene sine på å dokumentere dette usynlige problemet. Han dykker ned i kaldt, mørkt vann for å fotografere og filme hvordan plast har blitt en del av havbunnen. Det han finner er både fascinerende og skremmende.

«Det verste er at det meste av det vi finner kommer fra en gjennomsnittlig dag på land», sier Eriksen. «Det er ikke store vrakrester eller industriavfall—det er plastposer, fiskelinjer og små biter fra vår egen forbrukskultur.»

Tall og trender

Plastens reise fra dag til dypet

En plastpose du bruker på Europaplassen i Oslo kan være på havbunnen utenfor Vardø på seks måneder. Strømmer og tidevannsforandringer fører plasten fra elvemunninger og strender ut i havet. Der brytes den langsomt ned i mindre og mindre biter.

Underveis ned møter den fisker, sjøfugl og andre marine arter som prøver å spise den eller blir tatt fast i den. De som overlever til havbunnen finner et mareritt der plastbiter blander seg med sand og stein. Koraller og andre bunndyr prøver å feste seg til det som er igjen.

«Vi finner plastbiter omkring 6000 meter dybde», forklarer Eriksen. «Det er områder hvor det skal være stillhet og fred, men i stedet finner du menneskeskapt søppel.»

Hva det gjør med livet i havet

Plastutsendinger i havet er dårlig nytt for alle marina arter. Fisk spiser små plastbiter og blir sjuke. Mikroplast fra nedbrutt plast kommer inn i næringskjeden og ender opp i fisken du spiser. Koraller og svamper blir deformert når de vokser rundt plastbiter.

De siste undersøkelsene viser at mikroplast finnes i blodet til de fleste mennesker på kloden. Vi vet ennå ikke helt hva det gjør med oss på lang sikt, men tegningene peker i en dårlig retning. «Vi gifter oss med problemet vi selv skapte», sier Eriksen dypsindig.

Fiskerinæringen er spesielt rammet fordi gamle fiskenet—«spøkelsesgarn»—flyter rundt og fanger fisk i tiår etter at de er mistet. Mange av disse plastblokkene fra industriell virksomhet samler seg i dypvannsgroper.

Hva kan vi gjøre?

Det finnes ingen enkel løsning på havets plastproblem, men det finnes håp. Teknologi for å samle plast fra havet blir bedre og billigere. Flere land begynner å regulere engangsplast og forbyr enkelte produkter. Det er ikke nok, men det er en start.

Det viktigste er at vi reduserer mengden plast som havner i naturen fra dag en. Det betyr mindre bruk av plastposer, bedre avfallshåndtering og større bevissthet rundt forbruk. Hvert individ som reduserer plastbruken bidrar til å spare framtiden.

«Hvis hver person på kloden kuttet plastbruken sin med 50 prosent, ville det gjøre en kjempeforskjell», sier Eriksen. «Vi har muligheten til å endre denne trenden før det er for sent.»

En påminnelse fra dypet

Neste gang du bruker en plastpose eller kaster noe, tenk på at det kan ende opp på havbunnen hvor det vil ligge i århundrer. Det usynlige problemet er ikke mindre reelt enn det synlige. Det er kanskje enda mer skremmende fordi det skjer der vi ikke ser det.

Dokumentasjonen som Eriksen og andre dykker gjør er viktig fordi den bringer problemet ut i lyset. Vi kan ikke fikse noe vi ikke forstår. Og vi kan ikke forstå noe hvis vi ikke ser det.

Havet trenger hjelp, og det begynner med deg på land.