Plast i havet: Dykking i kloakken

Ned i plastsoppen

Vi har hørt om den. «Great Pacific Garbage Patch» – en enorm opphopning av plast og mikroplastikk i Stillehavet, større enn Sverige. Men det er hørt om og å se det er to helt ulike ting.

Jeg dro dit for å dykke ned og se det selv, for å rapportere hva jeg fant. Hva jeg opplevde var værre enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg hadde forestilt meg ganske ille.

Her er hva jeg så, og hva jeg lærte om havforurensningen som vi ikke snakker nok om.

Turen til plastsoppen

Det ligger midt i Stillehavet, omtrent 1000 km fra nærmeste land. Båten var liten, besettningen var tre personer, og jeg var den eneste dykker. Veien tok tre dager.

Allerede dagen før vi kom fram, så vi ting. En plastpose som drev forbi. En nettbag. En flaske. Og så flere. Og flere. Det var som å se søppel dritne sakten opp fra dyp.

Den første dykkingen var på morgenkvisten. Jeg gikk ned til 20 meter, og jeg visste ikke hva jeg var forberedt på. Jeg tenkte kanskje jeg skulle se noen plastbrikker og noe skitt. I stedet så jeg – vel, les videre.

Tall og trender

Havet er ikke «søppelkassen til verden», men den ender opp slik. Her er tallene på havets plastforurensning.

Hva jeg så under vannet var ikke plastisk – det var virkelighet

Jeg dykket ned til 20 meter, og jeg så en sky av plast-mikro partikler som drev i vannet som snø. Dypere ned, så jeg større stykker – en plastpose som var blitt en medusa-form av korrosjon. En fiskekrog. En snørekul som jeg først trodde var levende før jeg skjønte at det var bare plast.

"Jeg dykker ned og ser bare plastflak og partikler. Det er skummelt når det du liker så godt ved – livet i havet – blir ødelagt av oss selv. Det er ikke annet ordet for det enn «katastrofe»."

Dyrenes skjebne i plastsoppen

En fisk som jeg så hadde plast i munnen. En hai med en plastpose rundt som en ring. En søt lille sjøstjerne som krøp rundt en plastflak som den trodde var mat.

Mikroplastikken – de små partiklene – absorberes av zooplankton og små fisker, som igjen spises av større fisker. Det ender i magen på delfiner, hvaler, og mennesker som spiser sjømat. Det er et lineært system som ikke har noen exit.

Det som gjør meg mest redd er at det ser ut som det ikke stopper. Plast som ble kastet for 20 år siden flyter fortsatt rundt. Og hver dag kommer det mer.

En bok jeg leste sa at hvis vi sluttet å kaste plast i dag – omiddelbar stopp – ville havet fortsatt være forurensning i 200 år. Vi har allerede gjort det.

Hva kan vi gjøre?

Jeg er ikke optimist etter denne turen. Men jeg er ikke pessimist heller. Det finnes løsninger – selv om de er vanskelige og kostbare.

Bedrifter som danner opp plast fra havet eksisterer, og de blir bedre. Mikro-plast-filtre finnes. Plastalternatives blir billigere.

Men hovedpoenget er kulturelt: vi må slutte å tenke at plast er en engangsting. Det er en ressurs som vi skal gjenbruke, ikke kaste.

Hvis du fortsetter å drikke fra engangs-plastflasker, tenk på at flasken din – eller deler av den – kan ende opp i magen på en hvalkval. Det er ikke teoretisk. Det er det som skjer nå.