Slik bruker politiet DNA-teknologi i dag

Møte med etterforsker Svendsen

Det er mandag morgen på Grünerløkka politistasjon i Oslo. Etterforskningsleder Svendsen kaffer i seg sin tredje kopp kaffe før klokken er ni. Han arbeider med en innbruddssak fra fredagen — ikke spektakulær, men viktig. Innbyggerne på gaten ønsker seg svar. «DNA-analysen kommer tilbake i dag,» sier han uten å dvele.

Jeg fulgte Svendsen gjennom en dag av hans jobb for å forstå hvordan politiet i dag bruker DNA, og hvordan det samarbeider med tradisjonelt etterforskningsarbeid. Og det jeg oppdaget var at DNA er en del av en større mosaikk — ikke det hele bildet.

DNA-analysen begynner

Et innbrudd ble anmeldt fredag. Spor ble sikret — blod på et glassvindu, mulig DNA fra intrudenten. Svendsen hadde et lag av teknikere som fotograferte scenen og sikret sporene. DNA-prøven ble pakket og sendt til Politiets Rettstoksikologiske Laboratorium i Oslo.

Nå, på mandag, kommer resultat: DNA-profilen fra vinduet matcher en mann som ligger inne for lignende tyveri to år tidligere. «Bingo,» sier Svendsen. Men så blir hans arbeid først virkelig interessant. DNA-treffet er en pekepinn, ikke en bevis. For å få det til å holde i retten, trengte han mye mer.

Etter DNA-treffet — det tradisjonelle arbeidet

Svendsen og laget hans brukte DNA-resultatet som et springbrett. De forespurte teledata fra suspekten — hvor var han når innbruddet skjedde? De så på videomateriale fra gatene rundt. De snakket med naboer. En nabo husket en mann som så sådan ut, som var der «rundt den tiden». En annen hadde sett en rød bil på gaten hun ikke kjente.

Etter tre dager av tradisjonelt politiarbeid — hundrevis av telefoner, intervjuer, gjennomgang av video — hadde Svendsen et tilstrekkelig bevis. DNA var starten. Teledata, vitner og videoer var resten av puslespillet. «DNA gjør det enklere å sikte inn søkesøkene,» forklarer Svendsen. «Men det erstatter ikke godt etterforskningsarbeid.»

Hvor DNA strekker — og hvor det ikke gjør

En DNA-match forteller deg hvem som var på stedet — ikke når, ikke hvorfor, og ikke hva som skjedde. En mann kunne være på stedet dagen før innbruddet. DNA-beviset må underlegges kritisk gransking. Det er også et kapasitetsproblem. PRTL analyserer rundt 8000 DNA-prøver hvert år fra hele Norge. Den gjennomsnittlige ventetiden er fire til seks uker.

For hastesaker, som drap eller voldtekt, prioriteres det. Men for vanlige innbrudd? «Vi gjør så godt vi kan,» sier laboratorieleder Olav Erikssen. «Men vi har begrenset ressurs.» Og så er det den menneskelige siden: DNA-analyser koster penger. Mindre alvorlige saker som ikke innbringer store tap, blir kanskje ikke prioritert.

Tall og trender

DNA-analyser har revolusjonert norsk politi. Over 90 prosent av drapssaker nå har DNA-bevis. DNA-database inkluderer 150000 profiler. Men også: DNA-saker tar lengre tid enn før, og backlog ved laboratoriet er økende.

Etterforskeren sin konklusjon

DNA er et verktøy, ikke svaret. Det beste politiet gjør er å kombinere teknologi med klassisk etterforsking.

"DNA har gjort jobben vår enklere og raskere. Men politiet var god før DNA også. Vi løste saker ved å snakke med mennesker, ved å se mønstre. DNA gjør oss bedre."