Reality-TV — verden snakker om programmet der ingen skuespiller

Det paradoksale ved å se på andre mennesker leve

Jeg var 13 år da jeg første gang så «Survivor». Et dusin mennesker på en øde øy, konkurrerende om millioner, sulte og frysende.

Det virket helt nytt — ikke skuespillere som fulgte et manus, men ordentlige mennesker, med ordentlige problemer. Eller det trodde jeg.

25 år senere vet jeg bedre. Reality-TV er ikke virkelighet — det er kunstformen som gjør seg ut for å være virkelighet. Og det er fascinasjonen.

Fra «Survivor» til «Love Island» — evolusjon av påtakelse

«Survivor» (2000) var rå, usikker, og ny. Du visste aldri hva som ville skje neste uke. Men selv da var alt kontrollert av produsenter — hvilke utfordringer som skulle stilles, hvor lampen skulle stå, og når kameraet skulle kutte.

I dag — med «Love Island», «The Bachelor» og hundrevis av «-ality show»-kloner — er scripts skjult i kommentarer og «editing cuts».

Paradokset er: Jo mindre sannsynlig scenarioet, desto mer sukses får programmet. En gruppe 23-åringer som blir låst inne i en villa for seks uker, bare for å finne kjærlighet? Det er ikke virkelighet — det er teater.

Tall og trender

Reality-TV har eskalert eksponentielt. I år 2000 var det kanskje 10-20 reality-programmer globalt. I dag finnes det over 2000. Og folk ser på — gjennomsnittlig nordeuropeisk husholdning ser minst 15 timer reality-innhold per uke.

Hvorfor ser vi på mennesker som lider?

Psykologer har lange teorier om dette. En kalt «para-social relationships» — vi dannes bånd til mennesker på TV som om de er våre venner, selv om de ikke vet hvem vi er. Vi ser på «Love Island» for å oppleve emosjonalitet, drama, og spenning uten å selv være i fare. Vi har kontroll — vi kan deaktivere når som helst.

"Reality-TV skrems og fascinerer oss fordi det berører våre råeste menneskeligheter — ønsker, sjalusi, enelighet, og håpet om kjærlighet."

Hvordan reality-TV påvirker vårt syn på virkelighet

Generasjonen som vokste opp med reality-TV ser verden gjennom reality-TV øyne. Vi forventer drama i vennskaper. Vi leser andre menneskers motiver som om de var skuespillere.

Sosiale medier er kanskje det ultimate reality-TV — hver person er sin egen produsent, sin egen skuespiller. Vi «kuler» og redigerer vårt eget liv for konsum.

Dette har endret oss. Vi er mindre ærlige, fordi vi alltid tenker på kameraet — enten det er et faktisk kamera eller det imaginære kameraet i oss selv.

Virkelighet er ikke underholdning — men vi foretrekker å late som om den er det

Når jeg ser på reality-TV nå, gjenkjenner jeg meg selv — og det er ikke alltid behagelig.

Vi er blitt så vant til å være på scene, så vant til å redigere virkeligheten for konsum, at vi glemmer hva som er virkelig versus hva som er for visning.

Kanskje det ultimate reality-TV fenomenet er at vi ikke lenger kan skille virkelighet fra fiksjon. Og det er både fascinerende og skummelt.