Slik er det å redde stumfilm fra glemselen: en kinoentusiasts kamp

Mitt første møte med stumfilm

Jeg husker veldig godt første gang jeg så en stumfilm på kino — det var en Chaplin-film fra 1921. Jeg var skeptisk. «To timer av mennesker som pantomimer seg,» tenkte jeg. Deretter skjedde noe merkelig: jeg glemt at jeg var skeptisk. Jeg glemt at jeg satt der. Jeg var bare inne i historien.

Og det jeg merket — og som jeg siden har hørt fra tusenvis av andre som ser stumfilm for første gang på kino — er at det finnes emotion, spenning, humor og dybde som mange moderne filmer ikke når. Stumfilm fra 1920-tallet opplevde en renessanse de siste årene, delvis fordi publikum vil ha noe annet enn scrolling og stimulering.

Tall og trender

Av alle filmene som ble produsert før 1930, er det estimert at bare 15-20 % fortsatt eksisterer i en eller annen form. Det betyr at vi har mistet omkring 80 % av kinoens barndom til neglekt, brannskader, og forslemminger — mange filmer ble ødelagt fordi filmrullene var laget av nitrocellulose som kunne ta fyr av seg selv. Heldigvis ser vi ny interesse: 143 stumfilm ble gjenoppdaget bare de siste tre årene.

Hvordan man bevarer et hundre år gammelt bilde

Når en stumfilm skal bevares, handler det ikke bare om å lagre det digitalt. Det handler om å forstå hva som skal bevares. En original stumfilm fra 1924 kan være skjør og ringent. Når du digitaliserer det, må du skaffe utstyr som kan lese et format som ikke har vært brukt siden 1960. Du trenger fotogrammetri-eksperter som forstår hvordan billedkvaliteten var ment å være. Du trenger også musikere som kan gjenorkestrere musikken — for alle stumfilm hadde orkester under visningen.

Når en hundre år gammel film får lys på nytt

Gjenoppliving av stumfilm er ikke noe en kino bare «gjør» enkelt. Du trenger en orkester eller musikker som kan levere live musik under screeningen. En klassisk stumfilm fra Chaplin trenger et seriøst orkester — ikke en piano-spiller, men et orkester som kan håndtere det dynamiske filmspråket. Norske kinoer har gjenopplevet flere stumfilm de siste årene, og publikums respons har vært sterkt.

Når du sitter på en kinostol og ser stumfilm med liveorkester, skjer det merkelig. Du glemmer at du ser en «gammel» film. Du glemmer at det ikke er tale. Du ser bare historien, tatt med av musikken og de fysiske uttrykket fra filmhistoriens beste skuespillere.

Arkivene som holder filmene i live

Eye Filmmuseum i Amsterdam er en av verdens viktigste kilder for bevart stumfilm. De har flere tusen stumfilm arkivert, katalogisert og bevart. I Norge har Norsk Filminstitutt en viktig rolle — de jobber med digitalisering, bevaringsprogrammer og samarbeid med kinoer for å gjøre stumfilm tilgjengelig igjen. Det finnes også mindre arkiver rundt omkring som gjør samme arbeidet, ofte med veldig få ressurser og veldig stort hjerte.

Kjærligheten til det gamle bildet

Jeg spør ofte meg selv: hvorfor er jeg så opptatt med stumfilm? Jeg tror det er fordi stumfilm krever noe av oss som moderne film ikke gjør. Det krever oppmerksomhet, at du lærer å lese et annet filmspråk, at du sitter stille med fremmede mennesker i stedet for å se alene, og at du åpner deg for at noe hundre år gammelt kan være like levende som noe fra i dag. Jeg møter kanskje ti prosent av alle stumfilm som noen gang ble laget før jeg dør, men jeg fortsetter fordi hver film endrer hvordan jeg ser på mennesker.

"Stumfilm er ikke en artefakt. Det er levende bilder av mennesker som levde og jobbet og elsket — akkurat som oss. Når jeg ser en Chaplin-film fra 1927, er jeg i dialog med noen som har vært død i hundre år."