Romani og romanifolket i Norge: historikk, kultur og dagens situasjon

Hvem er romanifolket?

Romanifolket – også kalt taterfolket eller norske romani – er en nasjonal minoritet med røtter i Nord-India. Forfedrene migrerte vestover gjennom Persia og inn i Europa for om lag 1 000 år siden. Til Norden ankom de tidlig på 1500-tallet, og de har altså vært bosatt i Norge i over 500 år.

Det er viktig å skille mellom romanifolket/taterne og romani (rom), som er en annen, men beslektet gruppe. Romanifolket i Norge er norske statsborgere med dype røtter i landet, mens romgruppen i større grad er knyttet til østeuropeisk migrasjon. Begge grupper er anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, men har ulike historier og kulturelle tradisjoner.

Historisk bakgrunn og forfølgelse

Gjennom hele sin tid i Norge har romanifolket levd nomadisk eller semisomadisk, og har ernært seg som smeder, hestehandlere, musikere og håndverkere. De reiste i familiegrupper og hadde sine faste ruter gjennom landet.

Historien er imidlertid også preget av systematisk diskriminering og overgrep. På 1600- og 1700-tallet ble det vedtatt lover som åpnet for å drepe tatere. Staten drev aktivt tvungen assimilering langt inn på 1900-tallet. Det verste kapittelet er knyttet til organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse (senere Norsk misjon blant tatere), som fra 1897 drev en aggressiv politikk for å bryte ned romanifolkets levemåte og kultur.

"Barna ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem, der de ble fratatt språket sitt og sin kulturelle identitet."

Tvangsassimilering og svangerskap

Tvangsassimileringen nådde sitt mørkeste punkt i perioden fra 1930-åra og fremover. Barn ble systematisk plassert på barnehjem langt fra hjemstedet. Foreldre ble fratatt omsorgsretten. Det ble rapportert om tvangssterilisering av romani-kvinner for å hindre videre reproduksjon av det som ble omtalt som et "sosialt problem".

I perioden 1934–1977 ble minst 40–50 romani-kvinner sterilisert med statlig godkjennelse. Det reelle tallet antas å være langt høyere. Disse overgrepene fant sted parallelt med den norske rasebiologiske bevegelsens politiske innflytelse.

Det tok tiår før Staten offisielt erkjente disse overgrepene. I 1998 ba regjeringen om unnskyldning for politikken overfor romanifolket, og det ble etablert en kompensasjonsordning.

Anerkjennelse og minoritetsstatus

I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, og romanifolket ble formelt anerkjent som én av fem nasjonale minoriteter i Norge. De øvrige er jøder, kvener/norskfinner, romani (rom) og skogfinner.

Anerkjennelsen innebar rett til å bruke og utvikle sitt eget språk, og forpliktelse fra statens side til å legge til rette for kulturell identitetsutvikling. Romanispråket ble dermed et offisielt minoritetsspråk, selv om det mangler standardisert skriftform og er truet som levende talemål.

Romani-språket og kulturen

Romanispråket som snakkes i Norge – norsk romani eller rodi – er en dialekt av romanes som har blitt sterkt påvirket av norsk og svensk. Språket er i dag et sterkt truet minoritetsspråk, da tvangsassimileringen effektivt brøt den intergenerasjonelle overføringen. Mange romanifolk i dag kjenner kun enkeltord og -fraser fra forfedres språk.

Kulturen er rik og særpreget: tradisjoner innen håndverk, hesteoppdrett og musikk har stått sentralt. Musikk – særlig fele og trekkspill – har vært en viktig del av romani-identiteten. Fortellertradisjon og muntlig overlevering av slektshistorier har hatt stor plass i det nomadiske livet.

• Romani (rodi): Indo-europeisk minoritetsspråk med norsk innflytelse
• Tradisjonelle yrker: Smeder, hestehandlere, musikere, bødkere
• Musikalsk arv: Felespill og trekkspilltradisjoner
• Muntlig fortellertradisjon og slektshistorier
• Nomadisk livsstil knyttet til sesongbasert arbeid rundt i Norge

Dagens situasjon

Mange etterkommere av romanifolket er i dag fullt integrert i det norske majoritetssamfunnet og identifiserer seg kanskje ikke aktivt som romani. Stigmatisering og skam knyttet til historien har ført til at mange har skjult sin bakgrunn. En ny generasjon er imidlertid i ferd med å gjenoppdage og gjenreise romanikulturen og -identiteten.

Organisasjoner som Taternes Landsforening og Romani kulturhus arbeider aktivt med dokumentasjon, kulturformidling og politisk interessearbeid. Krav om ytterligere statlig unnskyldning og bedre kompensasjonsordninger er fortsatt aktuelle politiske tema. Debatten om hvem som «egentlig» er romani – og hvem som har rett til kompensasjon – er også kilde til intern spenning.

Utfordringer og fremtidsutsikter

Språkrevitalisering er en stor utfordring. Uten en levende talende befolkning og skriftlig standard er romani i Norge på randen av utslettelse. Det pågår prosjekter for å dokumentere og revitalisere språket, men ressursene er begrensede.

Sosioøkonomisk er mange romani-familier fortsatt i en sårbar situasjon, med lavere utdanningsnivå og svakere tilknytning til arbeidslivet enn majoritetsbefolkningen. Dette er dels et resultat av generasjoners systematisk ekskludering. En helhetlig politikk som kombinerer kulturstøtte, kompensasjon og inkluderingstiltak er nødvendig for å rette opp historisk urett og sikre romanifolkets fremtid i Norge.