Romantasy-revolusjonen: Slik forandrer den nye sjangerbølgen bokmarkedet

Da romantasy-bølgen traff Norge med full kraft

Det begynte, som så mye annet de siste årene, med en trend på TikTok. Plutselig var unge kvinner i tjueårene hektet på tjukke bøker med drager og kyssescener, smolderende blikk mellom udødelige krigere og sterke heltinner med magi i blodet. Romantasy — sammensmeltingen av romantikk og fantasy — hadde ankommet norske bokhandler med full kraft, og ingenting var lenger det samme. Det som startet som en internasjonal nettbevegelse hadde på bare noen få år blitt en av de sterkeste drivkreftene i den norske bokbransjen, og fikk selv de mest tradisjonsbundne forleggerne til å lytte.

I 2023 sto romantasy-titler for en uforholdsmessig stor andel av Norges bestselgerlister, og bokhandlene meldte om at disse bøkene solgte i et tempo som minnet mer om popkonsert-billetter enn tradisjonelle romaner. Norli, ARK og Tanum har alle dedikerte romantasy-seksjoner, og i mange tilfeller holder personalet uformelle lesegrupper bare for å klare å holde tritt med etterspørselen. Det er en sjanger som har tvunget den tradisjonsrike norske bokbransjen til å tenke nytt om alt fra markedsføring og oversettelsestempo til hylleplassering og strategi i sosiale medier. For mange i bransjen kom bølgen overraskende; for leserne kom den som en åpenbaring.

Hva er egentlig romantasy — og hvor kom den fra?

Romantasy er ikke et helt nytt begrep, men det er først de siste fem til seks årene at det har etablert seg som en egen, anerkjent sjanger med klare konvensjoner og et lojalt publikum. I sin mest destillerte form er romantasy bøker som kombinerer elementer fra romantikklitteraturen — et kjærlighetsforhold som er sentralt for plottet, gjerne med «happily ever after» eller «happy for now» som mål — med fantasy-elementer som magi, overnaturlige vesener, alternative verdener og episke konflikter. Det som skiller romantasy fra tradisjonell fantasy med romantiske elementer, er at kjærlighetshistorien ikke bare er et sideplott: den er selve hjertet i fortellingen, og alt annet — kriger, politikk, magi — er rammen den utspiller seg i.

Røttene til sjangeren strekker seg langt tilbake. Paranormal romance, som blomstret på 2000-tallet med serier som Twilight av Stephenie Meyer og House of Night av P.C. og Kristin Cast, la grunnlaget for mange av de tropene vi ser i dag. Nora Roberts eksperimenterte allerede på 1990-tallet med fantasy-elementer i sine romantrilogier, og Mercedes Lackey og Anne McCaffrey bidro til å etablere kjærlighet som en viktig drivkraft i fantasy-sjangeren lenge før begrepet romantasy fantes. Men det var med fremveksten av young adult-fantasy på 2010-tallet — anført av Sarah J. Maas med Throne of Glass-serien fra 2012 — at grunnsteinene for moderne romantasy ble lagt for alvor, og at sjangeren begynte å henvende seg til voksne lesere med full tyngde.

Sarah J. Maas er i mange henseender romantasyens urmorster. Hennes serier, særlig «A Court of Thorns and Roses» (ACOTAR), har solgt over 35 millioner eksemplarer på verdensbasis og blitt selve malen for hva sjangeren skal inneholde: sterke og komplekse heltinner, moralsk tvilsomme menn som er dødelig farlige men uimotståelig tiltrekkende, et magisystem med klare regler og kostnader, politiske intriger ved hoffet og scener som strekker seg fra søtt romantisk til eksplisitt erotisk. Det siste punktet er verdt å merke seg: romantasy henvender seg i dag primært til voksne lesere, ikke tenåringer, og inneholder gjerne innhold som i en annen sjanger ville falt inn under kategorien erotica. Dette har vært med på å lage en sjanger som er intenst personlig og emosjonelt engasjerende på et annet nivå enn mye annen populærfiksjon.

Romantasy i tall: En sjanger på steroider

Tallene for romantasy-markedet er så oppsiktsvekkende at de er vanskelige å tro på. I USA, Storbritannia og Tyskland har sjangeren på kort tid blitt en av de mest innbringende i hele fiksjonssegmentet, og veksten har ikke vist tegn til å flate ut. Norske bokhandlere melder om at romantasy-titler utgjør opp til 30 prosent av omsetningen i fiksjonsseksjonen, noe som er bemerkelsesverdig gitt at sjangeren knapt eksisterte som eget hyllesegment for fem år siden. Tallene reflekterer en global bevegelse som er drevet av sosiale medier, særlig BookTok på TikTok og Bookstagram på Instagram, og som har skapt et leserskap med en appetitt og kjøpekraft som er uten sidestykke i moderne bokhistorie. Det er ikke en forbigående bølge — det er et strukturelt skifte i hvordan lesere velger, kjøper og snakker om bøker.

BookTok og algoritmen som forandret alt

Det er vanskelig å overvurdere BookToks rolle i romantasyens eksplosive vekst. TikToks algoritme er designet for å spre nisjemateriale til interesserte brukere med en presisjon som ingen annen plattform kan matche, og dette har gjort at en bok anbefalt av én entusiastisk tiktoker i Trondheim kan gå viralt og selge ut i hele landet i løpet av dager. BookTok-skapere pakker ut bøker, lager stemningsfulle «aesthetic»-videoer med levende lys og matchende krus te, gir karakterer egenskaper de kan dø for og kunngjør sine «book husbands» med en glede og entusiasme som er totalt smittsom. Det er bokformidling på sin mest genuine og rå form — ikke journalistikk, ikke akademisk analyse, men ekte lesere som deler ekte reaksjoner i sanntid.

For forlagene er BookTok både en gave og en utfordring. En gave fordi organisk markedsføring av denne typen er ubetalelig — det er ekte lesere som deler genuine reaksjoner, og det gir troverdighet som ingen annonsekampanje kan kjøpe for penger. En utfordring fordi algoritmens sykluser er uforutsigbare: en bok kan gå viralt to år etter utgivelse, slik som skjedde med Colleen Hoovers «It Ends with Us» fra 2016, som ble gjenoppdaget i 2022 og satte salgsrekorder verden over. Dette krever at forlagene holder bøker i trykk og tilgjengelige lenge etter at de antas å ha passert sitt primære markedsvindu, noe som utfordrer de tradisjonelle modellene for lagerstyring og utgivelsesplanlegging.

Norske BookTok-skapere har fått en særegen rolle i dette systemet. Profiler med titusener av følgere anmelder romantasy med en entusiasme og faglig innsikt som gjør dem til genuine smaksdommere for leserne sine. De er ikke journalister, de er lesere — og nettopp det er poenget. De leser de samme bøkene som følgerne sine, reagerer på de samme øyeblikkene og deler den samme smerten når en favorittkarakter dør eller den avventede kyssen endelig skjer. Forlagene har merket seg disse stemmene, og mange sender nå ARC-er (Advance Review Copies) til influensere på TikTok lenge før de sender til etablerte litteraturkritikere — en prioritering som ville vært utenkelig for bare ti år siden.

Slik er det å lese romantasy: Hva gjør disse bøkene uimotståelige?

Slik er det å lese romantasy for første gang: du starter kanskje litt skeptisk. Du vet at det er et mønster, at heltinnen vil vise seg sterkere enn noen trodde, at den iskalde og farlige mannen vil vise seg å ha et sår hjerte under ytre hardhet, at de vil hate hverandre inntil de ikke kan la være å elske hverandre. Du vet alt dette — og allikevel finner du deg selv klokken to om natten med vonde skuldre fordi du ikke klarer å legge fra deg boken. Det er sjangerfenomenet som litteratursnobbene ikke kan forklare og som leserne ikke trenger å forklare: romantasy er fornøyelseslesning av høyeste kaliber, og den gir noe som er vanskelig å få tak i andre steder.

Tiltrekningen handler om mer enn bare kjærlighetshistorien. Romantasy-verdener er rike, detaljerte og gjennomarbeidede på en måte som inviterer til total fordypning over tid. Magisystemer har interne logikker og kostnader som gjør dem troverdige. Politiske systemer har historier og kompleksiteter som avspeiler virkelige maktkamper. Bipersoner har egne narrative buer og motivasjoner som gir verden dybde utover det protagonisten ser. Bøkene er lange — 500 til 900 sider er normen — og de bruker nettopp den plassen til å bygge verdener som føles levende og vedvarende. Leseren investerer ikke bare i et par, men i en hel verden, og det er dette som gjør at seriene selger like godt som enkeltbøkene: når du er ferdig med bok én, er du allerede hektet, og bok to er ikke et valg — det er en nødvendighet.

Psykologisk handler mye av appellen om det som romantikk-forskere kaller «reader safety» kombinert med emosjonell intensitet. Du vet at det vil gå bra til slutt — romantikk som sjanger lover leseren et lykkelig utfall, og det er en uskreven kontrakt mellom forfatter og leser. Men veien dit er fylt med prøvelser, misforståelser, livsfare og hjerteskjærende scener som gjør at boken blir liggende i fanget mens du prøver å samle deg. Det gir leseren muligheten til å oppleve intense følelser i en kontrollert setting — en emosjonell achterbahn med sikkerhetssele. I romantasy er det spenning uten eksistensiell angst, og i en verden full av usikkerhet er det en dypt befriende leseopplevelse som forklarer noe av hvorfor sjangeren eksploderte nettopp i kjølvannet av pandemien.

Stemmen fra bransjen: Romantasy som seriøs litteratur

Forlaget Cappelen Damm har vært blant de norske aktørene som tidligst satset tungt på romantasy, og seksjonslederen for skjønnlitteratur er tydelig på at sjangeren har endret hele den interne samtalen om hva som er «seriøs» lesning. Leserne er kresne, de vet hva de vil ha, og de er ikke redde for å si det — og det er en respekt for leseren som sjangeren har tatt med seg inn i hele bransjen. Det handler ikke om å senke standarden, men om å anerkjenne at følelsesmessig engasjement er en verdi i seg selv.

"Romantasy er ikke eskapisme i nedlatende forstand — det er litteratur som prioriterer følelser og relasjoner like mye som action og plot. Det er ingenting mindless med å lese 800 sider og bry seg intenst om karakterene på hver eneste side. Vi skylder disse leserne mer respekt enn de tradisjonelt har fått i litterære kretser."

Hvem leser romantasy — og hvorfor er det nesten alltid kvinner?

Statistikken er klar og konsekvent: romantasy leses primært av kvinner mellom 18 og 45 år. Dette er ikke overraskende gitt sjangerens røtter i romantikklitteraturen, som i over hundre år har hatt kvinner som sin primære målgruppe. Men det er verdt å se nærmere på hva dette forteller oss, både om sjangeren og om det samfunnet den oppstod i. Romantasy tilbyr kvinner noe som er overraskende sjeldent i mainstream-underholdning: en heltinne hvis indre liv, relasjoner og følelser er like viktige — eller viktigere — enn hennes evne til å slåss, overleve og redde verden.

I en tid der «strong female characters» i film og TV gjerne betyr kvinner som slåss som menn uten å vise sårbarhet eller behov for menneskelig nærhet, tilbyr romantasy noe radikalt annerledes: kvinner som er sterke OG sårbare, som bryr seg om kjærlighet OG er i stand til å redde verden, som kan gråte og elske og allikevel være den mektigste personen i rommet. Dette resonerer dypt med mange lesere som føler seg tvunget til å velge mellom å bli tatt på alvor profesjonelt og å omfavne sine mer følelsesmessige sider. I romantasy-verdener finnes ikke det valget — og det er en stille, men radikal uttalelse, pakket inn i drager og magi og kjærlighetsscener.

Det er også et demografisk skifte verdt å notere seg: en voksende gruppe menn og ikke-binære lesere oppdager romantasy, særlig bøker med queer romantikk og bøker der kjønnsrollene er mer flytende og utfordres aktivt. Sjangeren har alltid hatt en sterk LGBTQ+-representasjon — delvis fordi en stor del av romantasy-forfatterne selv er en del av dette spekteret — og det har bidratt til å utvide lesergruppen markant de siste to til tre årene. Bøker som Freya Markes «A Marvellous Light»-serie, der kjærlighetsforholdet er mellom to menn i en edwardiansk fantasy-setting, viser at sjangeren er i stand til å romme mange slags kjærlighetshistorier med like stor emosjonell kraft som de mer tradisjonelle heteroromantiske variantene.

Det norske romantasy-markedet: Forlagene ser muligheten

For norske forlag er romantasy en sjanger med enorme muligheter og unike utfordringer som ikke kan løses med standardoppskrifter. Mulighetene er åpenbare: det finnes et sultent, betalingsvillig publikum som kjøper bøker i serier og venter spent på neste utgivelse, og som er særlig aktive på sosiale medier og dermed fungerer som gratis markedsføringskanaler. Utfordringen er at de aller fleste romantasy-bøker er skrevet på engelsk, og oversettelse av lange serier er dyrt og tidkrevende — en serie på sju bøker med 700 sider per bok er et formidabelt prosjekt for ethvert forlag. Norske forlag har i varierende grad kastet seg over sjangeren, med ulike strategier og ulik risikovillighet.

Gyldendal gav i 2023 ut de første bindene av Sarah J. Maas' ACOTAR-serie på norsk, til stor begeistring fra et leserfellesskap som hadde ventet i årevis på norsk oversettelse. Oversettelsesprosjektet var krevende — bøkene er lange og fylt med et spesifikt vokabular knyttet til Maas' fae-univers, med begreper som ikke har etablerte norske ekvivalenter — men salget rettferdiggjorde investeringen med god margin. Norsk oversettelse åpnet sjangeren for lesere som ikke er komfortable med å lese 800 sider på engelsk, og særlig for yngre lesere som er på vei inn i romantasy-verdenen for første gang. Det er et demokratiseringsprosjekt like mye som et kommersielt grep.

En annen interessant utvikling er fremveksten av norske romantasy-forfattere som skriver på sitt eget morsmål. Selv om sjangeren i Norge fremdeles domineres av oversatte bøker, er det et voksende miljø av norskspråklige forfattere som skriver romantasy med norsk og norrøn mytologi og folkedikt som inspirasjon og ramme. Disse finner foreløpig veien til leserne primært gjennom selvpublisering på plattformer som Amazon Kindle Direct Publishing og norske nettbokhandler, men noen har begynt å ta steget mot tradisjonelle forlag. Det er en bevegelse som er i sin spede begynnelse, men som har potensial til å utvikle seg til noe genuint originalt og kulturelt forankret.

Det norske bokmarkedet i romantasy-bølgens kjølvann

Norske salgstall for romantasy-titler reflekterer den globale trenden, men har også sine særnorske trekk som gjør dem interessante å analysere separat. Den norske bokomsetningen totalt sett har holdt seg relativt stabil de siste årene, men innenfor denne stabiliteten har romantasy utgjort et av de absolutt få segmentene med klar og vedvarende vekst. Bokhandlerkjeder melder om at romantasy-titler ofte selger dobbelt så raskt som sammenlignbare titler i andre sjangre, og at disse bøkene i tillegg selges i grupper — lesere kjøper gjerne bok to og tre i en serie på samme besøk som de kjøper bok én, noe som hever gjennomsnittssalget per kunde betraktelig og gjør romantasy til en særlig verdifull kunde-driver for fysiske bokhandler. Bibliotekene rapporterer om ventelister på populære titler som strekker seg over måneder.

Tropene som definerer sjangeren: Kjærlighet som formel og frihet

En av de mest fascinerende aspektene ved romantasy er dens åpne og bevisste bruk av troper — gjenkjennelige mønstre og situasjoner som leserne ikke bare aksepterer, men aktivt elsker og aktivt leter etter i nye utgivelser. I romantasy er «enemies to lovers» (fiender som forelsker seg), «forced proximity» (karakterer tvinges til å tilbringe tid tett innpå hverandre), «fated mates» (forutbestemte kjærlighetsbånd), «morally grey love interest» (kjærlighetsinteressen har tvilsom moral og gjerne blod på hendene) og «the grumpy/sunshine»-paret ikke klisjeer — de er funksjoner leseren kjøper med full bevissthet. Leserne vet hva de vil ha, og de får det, men det gjør ikke leseropplevelsen mindre intens eller emosjonelt ekte.

Dette skiller romantasy fundamentalt fra litterær fiksjon, der det å bruke gjenkjennelige mønstre gjerne anses som en svakhet eller tegn på manglende originalitet. I romantasy er transparensen rundt formel et tegn på respekt for leseren: du vet hva du går til, men utførelsen — ordene, karakterutviklingen, verdensbyggingen, tempoet i avsløringene — er det som skiller det strålende fra det middelmådige. En dyktig romantasy-forfatter tar kjente troper og fyller dem med detaljer, historiske lag og menneskelig kompleksitet som gjør at leseren opplever dem som ferske og overraskende, selv om mønsteret er kjent. En middelmådig forfatter fyller malen mekanisk og håper at formelen alene er nok til å bære fortellingen.

Det er også en viktig frihetsdimensjon i trope-bruken som undervurderes av sjangerkritikere. Fordi sjangeren har etablerte forventninger, kan forfatterne subvertere disse forventningene på kreative og meningsfulle måter som skaper ekte overraskelse. En «enemies to lovers»-bok kan velge å utforske hva som skjer når fiendtligheten ikke bare er misforståelse, men bygger på genuine verdikonflikter som ikke forsvinner bare fordi de to er forelsket. En «fated mates»-bok kan stille filosofiske spørsmål ved autonomi og valg i kjærlighetsforhold, ved hva det vil si å «tilhøre» noen. Rebecca Yarros' «Fourth Wing» fra 2023, som ble årets mest solgte roman i mange land, tar «dragerytter»-tropen og fyller den med en dyp utforskning av traume, lojalitet og personlig mot — og viser at en kjent ramme kan bære et originalt og emosjonelt rikt innhold.

Leserens stemme: Slutt på skyldfølelsen

Det er noe befriende med å snakke med romantasy-lesere om hva sjangeren betyr for dem personlig. Igjen og igjen hører man varianter av den samme historien: starten med skepsis og kanskje litt skyld, og så den gradvise overgivelsen til en sjanger som gir noe genuint og vanskelig å artikulere. Marte Thorsen, 34 år, jobber som førskolelærer i Stavanger og har lest over tjue romantasy-bøker det siste året. Hun er aktiv på BookTok og har delt anmeldelser med titusener av seere. For henne handlet reisen inn i sjangeren om å gi seg selv tillatelse til å lese for gleden skyld, uten å måtte forsvare det overfor noen — en frigjøring som har farget hele forholdet hennes til lesing.

"Første gangen jeg leste romantasy tenkte jeg at det var guilty pleasure. Nå, etter tjue bøker, har jeg sluttet å ha skyldfølelse. Det er god litteratur som forteller meg noe om meg selv og om hva jeg vil ha i relasjoner. Hva er poenget med å skamme seg over noe som gir deg så mye glede og som du tenker på i dager etterpå?"

Kritikken mot romantasy: Har skeptikerne et poeng?

Romantasy er ikke uten kritikere, og det ville vært naivt og lite ærlig å ignorere innvendingene. Den mest vanlige kritikken er at sjangeren reproduserer problematiske maktdynamikker: de mannlige kjærlighetsinteressene er gjerne ekstremt mektige, beskyttende til grensen av kontrollerende, og forholdene har tidvis dynamikker som i den virkelige verden ville representert røde flagg av noen som burde tas på alvor. Kritikere påpeker at «dark romance»-undersjangeren — der det romantiserte forholdet inneholder dominans, tvang og kryssede grenser presentert som erotisk tiltrekkende — kan normalisere skadelige mønstre, særlig for unge lesere som er i ferd med å danne sine første forståelser av hva romantikk og kjærlighet faktisk innebærer.

Dette er en seriøs diskusjon som fortjener et seriøst svar, ikke avvisning. Det er sant at mange romantasy-menn er det leserne selv kaller «alphaholes» — alfatyper som er grensesprengende i sin besittelsestrang og som i enhver annen kontekst ville vært varseltegn. Det er sant at maktforskjeller mellom heltinne og kjærlighetsinteresse kan være store og i realiteten problematiske om de overføres ukritisk til virkeligheten. Men det er også sant at lesere flest er i stand til å skille mellom fantasi og virkelighet, og at romantasy som sjanger er mer bevisst på disse diskusjonene enn noen gang. Nyere romantasy tenderer mot å gi heltinnen mer reell autonomi og makt — hun er ikke bare reddet, hun redder selv, og hun tar sine valg med åpne øyne og full kunnskap om konsekvensene.

En annen kritikk gjelder litterær kvalitet: at romantasy er skrevet raskt, dårlig redigert og ikke lever opp til noen litterær standard verdt å snakke om. Her er bildet genuint blandet, og det fortjener en nyansert vurdering. Det finnes romantasy som hviler på formelen uten å tilføre noe nytt, som er skriveverksted-generisk i sin utførelse og som ville ha fått strykkarakter i ethvert seriøst kreativt skrivekurs. Men det finnes også romantasy som er strålende håndverk — Naomi Novik's «A Deadly Education» er elegant og intelligent, med en protagonistens skarpe indre monolog som alene er en litterær fryd. Susanna Clarkes «Piranesi» er et mesterverk av stemning og narrativt mysterium. Roshani Chokshis «The Gilded Wolves» er historisk rikt og lyrisk skrevet med en presisjon som er sjelden i populærfiksjon. Å dømme en hel sjanger på dens svakeste eksempler er det samme som å avskrive all krim basert på de billigste masseproduserte heftekriminene.

Norsk romantasy: Norrøn mytologi møter moderne kjærlighetshistorier

Norsk romantasy er et felt i sin spede begynnelse, men fullt av energi, kreativ appetitt og uutforsket potensial. En håndfull norske forfattere har de siste to til tre årene publisert romantasy på selvpubliseringsplattformer, og noen har bygget seg et lojalt leserpublikum som venter ivrig på neste utgivelse. Det som er spennende med den norske varianten er særlig potensialet for å bruke norsk og norrøn mytologi — norrøne guder, åsatroen, sagaenes verden, jotuner, huldre, nøkker og vetter — som ramme og substans for romantasy-historier. Det er en kulturell kapital som de internasjonale bestselgerne ikke kan konkurrere med på like vilkår, og som kan gi norsk romantasy en unik og genuint distinkt identitet i et internasjonalt marked som er sultent på autentiske mytologiske universer.

Allerede ser man tegn til denne interessen i internasjonal romantasy: norrøn mytologi er enormt populær som setting, med guder som Odin, Thor og Freya som opptrer i romantasy-roller og norrøne verdener som brukes som estetisk bakgrunn. Men det meste av dette skrives av amerikanske og britiske forfattere som henter inspirasjon fra mytologien uten nødvendigvis å ha dyp kulturell tilknytning til den, og det vises gjerne i overfladiske eller feilaktige behandlinger av de mytologiske tradisjonene. Her har norske forfattere en åpenbar og vesentlig fordel — de kjenner ikke bare de kanoniserte Edda-mytene, men også de regionale variasjonene, folkloristiske lag og kulturell kontekst som gjør historiene levende og tredimensjonale på en annen måte. Et par av de mer lovende selvpubliserte norske romantasy-forfatterne skriver om huldrer og vetter med et innenfra-blikk som gir teksten en annen dimensjon enn hva en utenforstående kan oppnå.

Utfordringen for norsk romantasy er markedsstørrelse og synlighet i et fragmentert digitalt landskap. Det norske markedet er lite, og det er vanskelig å leve av romantasy på norsk alene — selv for de mest populære selvpubliserende forfatterne er inntektene beskjedne og krever et betydelig bifangst fra andre inntektskilder. Noen velger å skrive på engelsk for å nå det globale markedet, noe som er en fullt forståelig strategisk beslutning som gir langt større rekkevidde og potensielt langt høyere inntekter. Men det betyr at den norske litteraturarven risikerer å hente inspirasjon fra norsk kultur mens selve det litterære uttrykket foregår på et annet språk — en merkelig form for kulturell eksport. Det er et dilemma uten enkle løsninger, og det er en aktiv og tidvis heftig samtale i det norske forfatter- og forlegger-miljøet.

Fremtiden for romantasy: Sjangeren som ikke lar seg stoppe

Alle tegn tyder på at romantasy er kommet for å bli, og at vi bare er i begynnelsen av dens kulturelle innflytelse. Den er ikke en forbigående trend som BookTok tilfeldigvis plukket opp og like tilfeldigvis vil legge fra seg — den har dype røtter i leserpsykologi og besvarer genuine og vedvarende menneskelige behov for kjærlighetshistorier, eventyrlige verdener og karakterer man kan bry seg dypt om. Forlagene erkjenner dette med investeringene sine: store internasjonale hus som Bloomsbury, Tor Books og Hachette bygger dedikerte romantasy-lister og ansetter redaktører med spesialkompetanse på sjangeren. Norske forlag følger etter med egne satsinger, og akademikere begynner å ta romantasy seriøst som et litteraturvitenskapelig studieobjekt med ekte kulturell tyngde.

Det som er mest interessant å følge fremover er hvor romantasy beveger seg tematisk og representasjonsmessig de neste fem til ti årene. Sjangeren har allerede gjort store og dokumenterte fremskritt når det gjelder inkludering av BIPOC-karakterer og -forfattere, LGBTQ+-representasjon og neurodiverse protagonister som viser at styrke kan se ut på mange måter. Det er en bevegelse som drives delvis av lesernes uttrykte etterspørsel og delvis av forfatternes egne erfaringer og perspektiver, og den gjør sjangeren rikere og mer relevant for et stadig bredere publikum enn den historisk sett har hatt. Romantasy er i ferd med å bli et av de mest mangfoldige og inkluderende rommene i populærfiksjon — noe som er en overraskende posisjon for en sjanger som lenge ble sett på som smal og ensidig.

Det er også en teknologisk dimensjon som vil forme sjangerens fremtid på måter vi bare begynner å skimte. E-bøker og lydbøker er allerede enormt viktige for romantasy-markedet: lange bøker er lettere å bære digitalt, og lydbøker gjør det mulig å «lese» mens man gjør andre ting. Audible-statistikk viser at romantasy er blant de raskest voksende sjangerne på plattformen globalt, og norske tjenester som Bookis og Storytel viser tilsvarende veksttall. For den norske bokbransjen handler fremtiden om å finne balansen mellom å ri bølgen av internasjonal romantasy og å investere tungt i norsk stemme og særpreg — i historier som snakker til norske lesere der de faktisk er, med referanser og mytologier og landskap de kjenner fra innsiden. Klarer bransjen det, er potensialet for norsk romantasy langt større enn hva de beskjedne tallene for selvpublisert norsk romantasy antyder i dag.