Romerriket – oppgang og fall gjennom tiden

En småstat som ble verdenskonge

År 1000 f.Kr. var Roma en ubetydelig landsby på Tiberskranten. Fire hundre år senere var det en regional stormakt. Etter tusent år var det det mektigste imperiet verden noensinne hadde sett. Romerrikets oppgang og fall er en av de mest dramatiske historiepørsmål: hvordan kan noe så stort og så etablert kollapsa så relativt raskt? Svaret ligger i fem kritiske øyeblikk.

#1–#3: Oppgangen (509–27 f.Kr.)

År 509 f.Kr. kasta folket kongen og etablerte den romerske republikken. Det var et geni-grep: ikke monarkiet sin autokrati, men borgernes stemmer. De neste 500 årene erobret Roma Italia, Middelhavet, og til slutt hele den kjente verden. De håndterte konflikten innad gjennom kompromiss, de la klokt på veier og akvedukter, og de hadde en hær som var omtrent uslåelig. Keiser Augustus (27 f.Kr.–14 e.Kr.) reorganiserte det hele til det keiserlige systemet som skulle vare i 400 år.

#4: Storhetens epoke (100–180 e.Kr.)

Under keiserne fra Nerva til Marcus Aurelius var Romerriket på sitt høyeste. Rom strakte seg fra Skottland til Irak. Millioner av mennesker levde under romersk styre og nøt relativ fred og stabilitet. Akvadukter, amfiteatrer, og biblioteker ble bygget. Handelsveiiene blomstret. Det så ut som det skulle vare for alltid. Men selv på sitt høydepunkt var frøene til undergangen allerede sådd.

Tall og trender

Rom sin befolkning toppet seg omkring år 100 e.Kr. med over 1 million mennesker bare i selve byen. Keiserriket brukte mellom 20-25 prosent av skatteinntektene på militæret. Handelsvolumet gjennom Middelhavet var større da enn det skulle bli igjen i 1500 år. Men ved år 300 e.Kr. hadde befolkningstallet halvert seg – og det skulle bare bli verre.

#5: Nedgangen (200–410 e.Kr.)

Fra år 200 e.Kr. og framover gikk alt galt – eller rettere, tusen små ting gikk litt galt samtidig. Landegrensene ble angrepet hele tiden. Inflasjon og skatterevolt ødela økonomien. Kristendommen erstattet de gamle gudene og med det en helt annen politisk struktur. Klimaendringer gjorde at kornavlingene falt og hungersnøden kom. År 410 tok vestgoten Alarik og plyndret Rom selv. Keiserriket som var uslåelig, var ikke lenger uslåelig. Og det ble mer og mer klart at det hele var over.

Hva Romerriket lærte verden

Roma kollapsing ikke fordi det ble erobret – det kollapsing fordi det ikke kunne håndtere kombinasjonen av ytre og indre press. Når alle problemene kommer samtidig, når ingen kan enige seg, når det ikke lenger finnes vilje til å kjempe – da løses selv de største imperier opp som sand. Rom gikk fra å være verdensmakten til å være ruiner på 200 år. Men de ideene som Roma representerte – lov, administrasjon, militær organisering – de lever videre i det vesten bygget etterpå.

"Romerriket viste oss at ingenting er permanent – ikke engang det som ser uslåelig ut. Men det viste oss også at stor skapelse krever store idéer."