Slik var det å leve under romkappløpet

Romkappløpet som påvirket hverdagslivet

Den 4. oktober 1957 opplevde verden et sjokk: Sovjetsamfunnet hadde sendt en kunstig satellitt inn i orbiten rundt Jorden. Sputnik var ikke bare en teknologisk prestasjon — den var et psykologisk slag mot vesten, og særlig USA, som hadde antatt sin teknologiske overlegenhet. I hytter og stuer fra Amerika til Norge stod mennesker ute om kvelden og stirret oppover, forsøkende å skimte det små lyset som suste gjennom atmosfæren. Romkappløpet var ikke primært en vitenskapelig konkurranse, selv om det ble framstilt slik. Det var en ideologisk kamp utspilt på det mest dramatiske teateret som kunne finnes: verdensrommet. Og vanlige mennesker levde sitt dagligliv under denne usikkerheten.

Tall og trender

Fra 1957 til 1975 sendte USA og Sovjet til sammen 126 romfartøyer til månen eller på måneflyvorbier. Andelen av befolkningen som fulgte romkappløpet tett i USA var 58% i 1962, og nådde 70% ved månelandingen i 1969. Antall kosmonauter og astronauter som omkom under romkappløpet totaliseres til 11 personer.

Opplevelsen fra et menneske som levde gjennom det

En norsk historiker som vokste opp under romkappløpet reflekterer over hvordan det påvirket folks dagligdagse opplevelser og framtidsforventninger.

"Det var frykt og fascinasjon blandet. Foreldrene mine var redde fordi Sovjet hadde en satelitt, og det betydde at de hadde missilkapasitet. Men jeg var fascinert — jeg tegnet raketter, jeg dreømte om å bli astronaut. Romkappløpet gjorde at hele verden så opp, både bokstavelig og metaforisk. Det var en tid hvor teknologien skulle løse alt."

Frykten og usikkerheten som fulgte

I tiden etter Sputnik rådet det en slags lavmælt panikk i vesten. Hvis Sovjet kunne sende en satellitt inn i rommet, kunne de også sende en atombombe dit — og derifra over USA. Skolebarn gjennomgikk øvelser hvor de skulle gjemme seg under skrivebordene under «kjernekraft-anfall». Foreldre diskuterte hvorvidt de skulle bygge atomlyeskjellere i kjelleren. I Norge fulgte folk Sputnik på radioen og i avisene, og det fikk mennesker til å tenke på verdens skjørhet. Samtidig var det en merkelig paradoks: samme frykt som drev mennesker til å frykte atomkrig, inspirerte samtidig drømmer om at teknologien skulle kunne redde verden. Romkappløpet var begge deler — et mareritt og en drøm.

Inspirasjon og optimisme på tross av kald-krig

For barn og unge mennesker verden over var romkappløpet en kilder til inspirasjon som var vanskelig å overstate. Kosmonaut Yuri Gagarins flukt i 1961 gjorde ham til en helt og symbol på menneskets evne til å overskride grenser. Astronaut John Glenns orbitalflukt samme år gjorde det samme i vest. Poster av astronauter hang på veggene, modelraketter var det mest populære leketøyet, og mange unge mennesker bestemte seg for karrierer innen vitenskap, teknologi og ingeniørfag spesifikk grunnet romkappløpet. Et helt generasjon så muligheter hvor forrige hadde sett bare begrensning. Romkappløpet skulle vise at mennesker kunne oppnå det umulige — hvis de ville det intenst nok og brukte vitenskap og teknologi enødig.

Månelandingen: verden stanset opp

Den 20. juli 1969 oppnådde Apollo 11 det som hadde vært romkappløpets ultimate mål: menneskelig landing på månen. Over 600 millioner mennesker verden over fulgte direktesendet på TV. I USA var det en nasjonaldag av jubel. Men rundt omkring på verden, også i Sovjet, ble det gjort mange refleksjoner. Månelandingen beviste at teknologien kunne oss mennesker helt utrolige ting. Men paradoksalt nok, etter månelandingen falt interessen for romfarten. Uten«fienden» i form av Sovjet-konkurransen, mistet romkappløpet sitt drivstoff. Og mennesker som hadde levd under påspennbentene av romkappløpet i tolv år, måtte nå tilpasse seg en verden hvor romkonkurransen ikke lenger var det største dramaet på det globale scenen.