Sanktbernard: Den komplette guiden til rasen

Sanktbernarden – giganten fra Alpene

Sanktbernarden er en av verdens mest gjenkjennelige hunderaser, kjent fra film, postkort og ikke minst historiene om redningshundene i de sveitsiske alpepasses på 1700- og 1800-tallet. Med sin massive kropp, vennlige ansikt og rolige temperament er den like mye et familiefenomen som en arbeidsrase.

Til tross for den imponerende størrelsen er sanktbernarden kjent for å være ekstremt snill, tålmodig og god med barn. Men størrelsen stiller krav – til trening, plass, fôring og ikke minst økonomi. Denne guiden gir deg et realistisk bilde av livet med en sanktbernard.

Historien om den store redningshunden

Rasen fikk sitt navn fra Hospice du Grand-Saint-Bernard, et kloster i alpepassen mellom Sveits og Italia på 2469 meters høyde. Munkene her begynte på 1600-tallet å bruke store hunder til å hjelpe reisende gjennom de farlige fjellovergangene.

Den berømteste av alle var Barry (1800–1814), som sies å ha reddet over 40 mennesker fra snøstormer og laviner. Historien om en liten flaske konjakk rundt halsen er dessverre en myte – men legenden lever videre. Rasen ble offisielt anerkjent av Schweizerischen Kynologischen Gesellschaft i 1884.

• 1600-tallet: Munkene ved St. Bernhard-hospicet begynner å bruke hunder
• 1800–1814: Barry redder over 40 mennesker
• 1884: Rasen standardiseres og anerkjennes offisielt
• 1887: Internasjonal kynologisk kongress anerkjenner sveitsisk opprinnelse
• I dag: Populær familiehund i hele Europa og Nord-Amerika

Temperament og personlighet

Sanktbernarden er kjent for sitt rolige, vennlige og tålmodige vesen. Den er sjelden aggressiv, er tolerant overfor barn og er generelt god med fremmede – selv om den er stor nok til å avskrekke uvedkommende bare med synet av seg.

Rasen er intelligent og lærevillig, men kan ha en viss egenrådighet som krever konsekvent, positiv trening fra ung alder. Den er et sosialt dyr som trives dårlig alene og trenger mye menneskelig kontakt for å ha det godt.

• Rolig og tålmodig – sjelden oppfarende
• Svært god med barn, men størrelsen krever tilsyn
• Vennlig mot fremmede – ikke en vaktbikkje
• Intelligent, men egenrådig – trenger fast, kjærlig trening
• Sosialt vesen – tåler ikke å være alene over lang tid
• Generelt god med andre dyr om de sosialiseres tidlig

Helse og vanlige sykdommer

Som mange store raser har sanktbernarden en rekke helseutfordringer knyttet til størrelsen. Hoftedysplasi og albueleddsdysplasi er de vanligste arvelige sykdommene. Ettersom avl er strengt regulert i Norge og Norden, bør du alltid kjøpe valp fra testede foreldre.

Mageomvridning (volvulus/GDV) er en livstruende tilstand som store raser er disponert for, der magesekken roterer og kutter av blodtilførselen. Kjennskapen til symptomene – oppblåst mage, mislykket brekningsatferd, uro – og rask reaksjon er avgjørende. Det er en akuttsituasjon.

• Hoftedysplasi (HD): Test begge foreldre – velg HD A/B-avlede valper
• Albueleddsdysplasi (ED): Viktig test for store raser
• Mageomvridning (GDV): Lær symptomene – det er en akuttsituasjon
• Hjertesykdom (dilated kardiomyopati): Mer vanlig i eldre alder
• Øyelidelser: Entropion (innovervendte øyelokk) og ektropion er vanlig
• Hudproblemer: Hudfoldene rundt mulen kan samle fuktighet og gi infeksjon

Stell, fôring og mosjon

Sanktbernarden er en storspiser. En voksen hund trenger gjerne 600–900 gram tørrfôr daglig avhengig av vekt og aktivitetsnivå, fordelt på minst to måltider. Del alltid måltidene for å redusere risikoen for mageomvridning. Rasen er disponert for fedme og bør holdes i god vekt.

Pels­stell varierer med variant. Korthårte sanktbernardere klarer seg med ukentlig børsting; de langhårte trenger børsting 2–3 ganger per uke, og ekstra oppmerksomhet under hårfellingsperiodene. De feller kraftig to ganger i året.

• Fôr: 600–900 g tørrfôr daglig, minst 2 måltider
• Mosjon: 1–2 timer moderat aktivitet per dag – unngå intens trening som valp
• Børsting korthår: Én gang per uke
• Børsting langhår: 2–3 ganger per uke, daglig under fellingsperioder
• Mulen: Tørk av daglig for å unngå hudinfeksjon i hudfoldene
• Klør: Klipp hver 3.–4. uke eller slipes ned naturlig

Trening og sosialisering

En stor hund med dårlige manerer er et problem – bokstavelig talt. Sanktbernardvalper vokser raskt og kan snart være sterkere enn eieren. Grunnleggende lydighetsopplæring med positiv forsterkning bør starte fra 8–10 ukers alder.

Sosialisering er like viktig: Eksponér valpen for ulike mennesker, lyder, miljøer og dyr så tidlig som mulig. En godt sosialisert sanktbernard er avslappet og trygg i de fleste situasjoner. Husk at knokkel og ledd ikke er ferdig utviklet før 18–24 måneder – unngå høy trapp og intens løping frem til da.

"En sanktbernard på 80 kilo som ikke kan sitte på kommando, er ikke en morsom hund å eie. Start treningen tidlig og bruk positiv forsterkning."

Er sanktbernarden riktig rase for deg?

Sanktbernarden er en fantastisk hund – for de rette eierne. Den er ikke egnet for deg som bor i en liten leilighet uten hage, er mye borte, liker rene hus (rasen drypper og feller), eller har begrenset økonomi. Veterinærregninger og fôrkostnader for en stor hund er betydelige.

Er du derimot en aktiv familie med plass, tid og hjerte for store hunder, gir sanktbernarden tilbake med renter. Den er en av de mest hengivne, vennlige og imponerende rasene som finnes.