Samoen tatau vs hawaiisk koko

Fra det samme hav, helt ulike tradisjoner

Når Vestlendinger tenker på Polynesia og tatoveringer, blander de gjerne alle tradisjonene sammen i ett stort fargerikt bilde. Men Stillehavet er utrolig mangfoldig, og hver øygruppe har sine egne tradisjoner – noen av dem går tusenvis av år tilbake.

Samoen tatau og hawaiisk koko representerer to helt distinkte kunstformer med helt distinkte historier. Begge har koder, symbolikk og ritualer som er dypt forankret i deres respektive kulturer.

Tatoveringen har også vært gjenstand for kraftig kolonial undertrykkelse. I både Samoa og Hawaii ble tradisjonelle tatoveringer forbudt eller sterkt frarådet av europeiske missionærer fra omkring 1800-tallet. Gjenopplivingen på 1900- og 2000-tallet har vært en del av kulturell selvhevdelse.

Idag observerer vi en global gjenoppdagelse av disse tradisjonene. Nordmenn reiser til Samoa eller Hawaii for å få autentisk tatovering – og kunnskapen som oppbevares av de få gjenværende tradisjonelle tusi og kahuna er mer etterspurt enn noensinne.

Samoen tatau: Instrument og ritual

Samoen tatau er mer enn bare tatovering – det er et ritualt initiasjonsprogram som vanligvis gjennomføres i ungdommen. Den tradisjonelle versjonen krever at unge menn og nå også kvinner, sitter gjennom flere timer eller til og med dager mens en tusi bruker en komb-lignende instrument kalt pe, som slåes inn i huden ved hjelp av slag fra en bambus-stokk.

Dette instrumentet gjør små, lineære stik som skaper mønstre – og prosessen er altfor brutal til å være bare estetisk. Smerten er en sentral del av ritualet. En mann eller kvinne som gjennomgår tatau, beviser sin styrke, sin tilhørighet til stammen, og sin forpliktelse til sine forfedre.

Mønsteret som tatoveres forteller en histories familiens opprinnelse, rang, stillingskvaliteter og forhistorie. En erfaren tusi kan lese hele genealogien ut fra et tatau-mønster. Hver del – fra ankelen oppad – har betydning. Det er ikke dekorasjon; det er dokumentasjon.

I Samoa idag blir tradisjonell tatau stadig hyppigere praktisert, særlig blant unge menn som søker identitet og forbindelse til sitt kulturelle arv. Det er også sosialt betydningsfullt – en mann uten tatau kan ha lavere status i tradisjonelle settinger.

Hawaiisk koko: Kjærlighet og dekorativ kunst

Hawaiisk kakau eller koko tar et annerledes utgangspunkt. Mens samoen tatau fokuserer på lineære mønstre og geometrisk design som krysser hele kroppen, har hawaiisk tradisjon større fokus på detaljerte, ofte kurvede mønstre som integreres mer organisk med kroppens form.

Det tradisjonelle hawaiiske tatoveringsinstrumentet var også helt annerledes – det var ikke en kam, men en slags harpun med et bredt, flatt blad. Denne teknikken tillot større fleksibilitet i design, og resultatet var ofte mer abstrakt, flytende og dekorativt.

Interessant nok var hawaiisk tatovering ikke nødvendigvis knyttet til initiasjonsceremonier på samme måte som tatau. Den kunne gjøres når som helst i livet, og var mer relatert til personlig smykking og estetikk. Likevel hadde den klart religiøs og spirituell betydning – en måte å forbinde seg med de personlige åndene aumakua.

Etter kolonisering og det hawaiiske språkets og kulturens nedgang, gikk tatoveringskunsten nærmest helt tapt. Gjenopplivingen som startet på 1980- og 1990-tallet, har basert seg på tykk arkeologisk forskning og samarbeid med kulturbevarere.

Tall og trender

Interessen for tradisjonell polynesisk tatovering har vokst eksplosivt de siste to tiårene. Her er noen interessante indikatorer på denne kulturelle renessansen.

Moderne praksis og kulturell identitet

I dag ser vi både autentisk tradisjonell praksis og moderne tolkninger av polynesiketninger. Mange som reiser til Samoa eller Hawaii for autentisk tatovering, søker å gjenopprette forbindelse til røttene sine – eller bare å være del av noe større og mer betydningsfullt.

For Samoere og hawaiiere som har innvandret til vestlige land, har gjenopplivingen av tradisjonell tatovering ofte vært en måte å vedlikeholde identitet og kulturell tilknytning når de er langt hjemmefra. En mann med tatau i New York bærer både sitt arv og sitt autonomi.

Derimot blir det også en del «cultural appropriation»-diskusjon, hvor ikke-Polynesianer får polynesianske tatoveringer uten å forstå betydningen eller respektere tradisjonen. De beste tatovørene insisterer på at kundene må ha forbindelser til kulturen.

Idag oppstår også spennende hybrid-former, hvor tradisjonelle mønstre kombineres med moderne tatoveringsutstyr, eller hvor unge Polynesianer tilpasser designene til sine egne identiteter.

I samtale med en tatovø-kunnskapsformidler

Vi snakket med Talofa Lui, hawaiisk kultureksperts og kakau-kunstner basert i Honolulu.

"Både tatau og kakau er ikke bare tatoveringer – de er språk. En som kan lese disse mønstrene, kan lese hele historien til en persons familie, deres rang, deres spirituelle forbindelser. Når folk fra andre kulturer får disse tatoveringene uten å forstå språket, er det som å bære en bok du ikke kan lese."