Sel vs. hval — kampen om norske hav

To råvere, en havseng

I norske farvann lever to av verden største sjøpattedyr side om side: selen og hvalen. Begge jager fisk, begge konkurrerer om samme ressurser, men de gjør det på helt ulikt vis. Selen er et dybdejagerspesialinstituttet som dykker ned til 200 meter for å lete etter sei og brosme. Hvalen, særlig blåhvalen, jager småfisk og krill i større flokker på grunne bankene.

Konflikten mellom fiskeindustri, seler og hvaler er blitt en av Norges heteste marinøkologiske debatten.

Tall og trender

Populasjonsdynamikken mellom sel og hval har endret seg drastisk det siste århundret.

Selen — den intelligente dykker

Grå seler har en hjerne som er større enn menneskets når du korrigerer for kroppsvekt. De dykker ned til 300 meters dyp, holder pusten i 15-20 minutter, og kan navigere i total mørke ved hjelp av whisker-sensorer. De spiser primært sei, brosme og kveite — nøyaktig de fiskene som også mennesker vil ha.

Fordi seler er territoriale og baserer seg på land, blir de lett synlige og derfor lett å jakte på. Norges bestand har derfor vokst på grunn av beskyttelse, og nå spiser hver sel omtrent 25 kg fisk pr. år.

Hvalen — flokk-strategisten

Blåhvaler og finnhvaler jager i større flokker og bruker karholelyd for å kommunisere og koordinere angrep. De jager primært småfisk (lodde, sild) og krill, og deres migrasjoner er massive og uprediktive. En blåhval veier 150 tonn og spiser inntil 4 tonn mat om dagen i sommermånedene, men faster gjennom vinteren.

Fordi hvaler ikke lander på land og holder seg i åpent hav, er det vanskeligere å estimere deres bestand og påvirkning på fiskeressursene. Men det er klart at de spiser store mengder.

Konflikten

Fiskerne sier at både seler og hvaler spiser opp deres fiskeressurser og gjør det umulig å tjene penger. Miljøvernere sier at fiskeressursene er blitt dårlig forvaltet de siste 100 årene, og at seler og hvaler kun gjør synlig hva som allerede skjedde. Begge har rett.

Problemet er at mens mennesker har slaktet ned de fleste stora fiskestammene, har naturlig populasjonskontroll av rovdyr (seler og hvaler) blitt mindre, og nå dukker rovdyrene opp igjen i tall som mennesker ikke er vant til. Det er et økosystem som prøver å reparere seg selv.

Hva nå?

Havforskningsinstituttet jobber med modeller for å forstå den dynamiske balansen mellom fisk, sel og hval. Noen foreslår at man bør forvente færre fisk tilgjengelig for mennesker i framtiden, og tilpasse seg det.

Andre foreslår mer selektiv jakt på seler — de er relativt enkel å jakte på fordi de har på land. Men det som er økologisk riktig, er ikke alltid politisk akseptabelt. En sel eller hval har ingen stemme i Stortinget, men fiskerinæringen gjør det. Det interessante spørsmålet blir: hvor blir balansen?