Skøyteseiling på is: Norges mest ekstreme vinterspor

Der isen knaker under seilene

Når Eirik Andersen sier at han kjører 80 kilometer i timen på isen, lyder det som løgn. Det er ikke løgn. Han er skøyteseileren som står på en båt ikke større enn et surfbrett, med et seil mot himmelen, og en hastighet som ville gjøre en motorsyklist sjalu. Og han gjør alt dette på isen. Hvis isen sprekker, dør han. Det er ikke dramatisk — det er faktum. Eirik er en av færre enn 200 mennesker i Norge som driver denne idretten som ligger på grensen mellom surfen, seiling og dødsbuss-kjøring.

Hollendernes gave til verden

Skøyteseiling er ikke norsk oppfinnelse — det kommer fra Nederland, hvor folk har seilt på is i flere hundre år. En logisk følge når du lever med kanaler og fjorder som fryser. Noen gang på 1700-tallet oppdaget seilerne at hvis du kombinerer en skøyt med et seil, kunne du utnytte vinden helt nytt. Istedenfor å gå sakte på isen, eller kjøre en snøscooter, kunne du fly. Fra Nederland spredte det seg til Sverige, og så til Norge — særlig på store innsjøer og nordover. Men her har det aldri blitt populært. De fleste som driver ekstremsport gjør det fordi det er sosialt akseptert. Skøyteseiling er ikke det.

Tall og trender

Skøyteseiling er på sitt høyeste på mange år, men det er fortsatt en niche-idrett.

"Når isen er perfekt og seilene er hele, er det det mest magiske man kan oppleve. Du står med ett ben på jorden og ett ben i luften. Det er frihet med en pris."

Hvor det ikke er sikkert

Skøyteseiling er fra begynnelse til slutt en øvelse i risikovurdering. En skøyteseilbåt veier nesten ikke noe. En maskin på isen består av håpet om at isen holder. Før sesongen måler dykere dybden og kvaliteten. De bruker spesielle bor som sjekker tykkelsen — minst 15 centimeter er trygt. I Norge brukes store innsjøer som Mjøsa, Randsfjorden, Storsjøen. Men selv på godkjente steder finnes farlige områder. Overflaten kan ha sprekker man ikke ser. Under snølag kan det være tynning. Vind kan dra deg ut fra sikker is. Fire mennesker drukner årlig på isen i Norge. De skøyteseilere som drukner — og det skjer med få årers mellomrom — er folk som mente de visste nok.

En hemmelig stamme

Det som imponerer når du møter skøyteseilerne er ikke aggressiviteten — det er kjærligheten til isen og vinden. De fleste som driver på alvor er medlem av en liten, internasjonal gruppe som forstår hverdagen. Når Eirik skal til Nederland for å delta i internasjonale konkurranser, møter han mennesker fra Sverige, Finland, Sveits og Tyskland. De snakker samme språk — ikke alle taler engelsk perfekt, men de forstår hva som trengs for å fly på isen. For mange handler det om å bevare en tradisjon som var nær døden. For 30 år siden trodde mange skøyteseiling ville dø ut. Men den tradisjonelle kulturen overlevde, og med global oppkoblingen gjennom internett finner unge mennesker måter å lære.

Frihet på den frossne overflaten

Skøyteseiling er ikke for alle. Det krever mod, erfaring, og en viss hemningsløshet overfor døden. Men for de få hundre som driver det i Norge, er det mer enn en hobby — det er en måte å bevege seg gjennom verden på som ingen annen kan gi. Det er å fly uten å forlate isen. Når vinteren kommer igjen, pakker de seilene sine. Og der, i morgenkulden når solen står lav og isen funkler, flyr de.