Skøyteseiling på råt isvatn – min første dag

Hvorfor jeg bestemte meg for å gjøre noe sånt idiotisk

Det starter med kulde og nysgjerrighet. Jeg hadde hørt om skøyteseiling – en ekstremsport som kombinerer seiling og isglidning – men jeg hadde aldri helt forstått hva det innebar. Så da Per Eirik spørte om jeg ville prøve på Mjøsa, sa jeg ja før jeg hadde tenkt meg om.

Jeg har lite erfaring med seiling og rimelig god balanse fra år med skateboarding. Men skøyteseiling var ukjent territorium. Jeg pakket ned termotøy, drakten, og en porsjon både entusiasme og skepsis.

I etterkant av dagen kan jeg si at det var det beste jeg gjorde hele året.

Ankomst til Mjøsa – og realiseringen av hva jeg hadde satt meg inn i

Når vi ankommer Mjøsa tidlig på formiddagen, er isen glatt som glass. Solen skinner over det frossne vannet, og luften er bitende kald. Per Eirik viser meg skøytebrettet – en liten katamaran-lignende båt med to lange skøyter under.

"Den første gangen ser det ut som om du skal dø. Men du skal ikke. Du skal bare oppleve det beste du noen gang har kjent."

Tall og trender

Skøyteseiling er en nischesport – men den vokser. Her er tallene.

De første timene: Læring og rene nervepåkjenninger

Per Eirik starter enkelt. Vi øver på å stå på skøytebrettet mens det ligger stille. Jeg lærer hvordan man holder seilene, hvordan man kantet skøytene for å få grep, og hvordan man bruker hodet og øynene til å balansere.

Så begynner han sakta å dra meg framover med en snor. Minst fem ganger faller jeg på rumpa mine de første minuttene. Isen er hard, og fallene gjør vondt. Men jeg ler og reiser meg igjen.

Etter en time begynner jeg å få grunnleggende balanse. Jeg kan håndtere kanten av seilene, jeg kan stange av bakover og glide framover, og jeg begynner å forstå hvordan kroppens vekt påvirker hastigheten.

Hastigheten kommer – og så kommer fallet

Etter lunsj (varm te og sjokolade) begynner vi på større hastigheter. Per Eirik sier at jeg er klar til å prøve en 'lav nydelse' – rundt 35-40 km/t. Det høres rart, men han er trener, så jeg stoler på ham.

Og så går det. Vinden griper seilene, min kropp glir framover på isen, og for et kort øyeblikk er jeg ikke lengre et menneske – jeg er kraft og hastighet og luft. Det er en av de mest elektriserende opplevelsene jeg noen gang har hatt.

Og så faller jeg. Hovedet først – ikke farlig, bare jeg som ikke var klar for et svipp til høyre. Jeg slåss meg inn igjen med dårlig humør og skadet stolthet.

Læring og tapsmodtak

Fallene er en del av det. Per Eirik forteller meg at selv elitesentre faller – det handler bare om å komme seg opp igjen. Han viser meg hvordan man faller 'riktig' – på siden, ikke på hodet eller halen.

Og så begynner det å skje. Jeg blir tryggere. Jeg kan holde hastigheten, jeg kan gjøre små sving, og jeg kan føle hvordan kroppen min og seilene og isen arbeider sammen.

Den siste timen av dagen klarer jeg å holde 45 km/t i to minutter uten fall. Det er ikke mye for eliter, men for meg er det en mestringsopplevelse som jeg ikke glemmer.

Hjem, blåmerke og en ny lidenskap

Jeg drar fra Mjøsa med et blåmerke på rumpa, kulde i fingrene, og en helt ny respekt for skøyteseilingens atletiske og mentale krav. Det er ikke noe lett sport – det krever styrke, balanse, tålmodighet og en vilje til å falle igjen.

Men det er også noe av det vakreste jeg noen gang har prøvd. Å glide over isen, helt avhengig av egne ferdigheter og naturens kræfter – det er en slags meditasjon og ekstase.

Jeg skal defnitivt gjøre det igjen. Og neste gang skal jeg ikke falle.