Fem skuespillermetoder som Streep og Day-Lewis sverger til

Hva gjør en god skuespiller — og hva gjør rollen autentisk?

Når du ser en filmrollestuasjon som virkelig griper deg, hva skjer egentlig? En god skuespiller gjør ikke bare det som står i manusen — de gjør karakteren til en levende person med en indre liv. Men hvordan oppnår de det? Svaret ligger i metodene de har lært seg, ofte gjennom år med trening og praksis.

Det finnes ikke én måte å spille en rolle på. Noen skuespillere bruker intellektet sitt, andre følelsene. Noen forbinder seg til egen erfaring, andre oppfinner helt nye mennesker. Vi har valgt fem metoder som de beste skuespillerne i verden bruker — og som fungerer både på film og teater.

#1 Stanislavski-metoden — «Dette skal føles sant for meg»

Konstantin Stanislavski var en russisk teaterregissør som på 1920-30-tallet utviklet en metode som skulle gjøre skuespill mer naturlig og ekte. Hans idé var at skuespilleren skulle «huske» en lignende følelse fra sitt eget liv, eller bygge en «emosjonell minnesbank» som kunne aktiveres når de skulle spille scenen.

Stanislavski fokuserer på karakterens «motivasjon» og «bakhistorie.» Spørsmål som: Hva ønsker denne personen? Hva har gitt dem sår? Hvorfor handler de slik? En skuespiller bruker disse svarene til å bygge en dypere forståelse av karakteren. Meryl Streep har ofte sitert Stanislavski når hun forklarer hvordan hun nærmer seg roller — hun graver dypt i bakhistorien.

#2 Method Acting — «Bli karakteren når du ikke spiller»

Method Acting er Stanislavskis «ville avkomling.» Utviklet av Lee Strasberg ved Actors Studio i New York på 1950-tallet, tar metoden hentet fra den russiske meisteren og dreier den opp til 11. Method Acting betyr at du lever som karakteren 24/7 — ikke bare på filmsettet, men hjemme, i bilen, overalt.

Daniel Day-Lewis er den mest berømte praktisanten av Method Acting. Når han spilte Stephen Hawking, lærte han seg hans fysiske bevegelser og måte å tale på. Når han spilte Cecil Rhodes i «My Beautiful Laundrette», lot han seg inspirere av mennesker han møtte. Han blir så inn i karakteren at grensen mellom «ham» og «rollen» blir uskarpe. Det virker — han har tre Oscar-priser.

#3 og #4 — Meisner og Chekhov: «Her og nå» versus «Fantasi»

Sanford Meisner utviklet en metode som fokuserer på det som skjer «her og nå» i scenen. I stedet for å grave i karakterens bakhistorie, fokuserer Meisner-skuespilleren på reaksjonen sin på det som faktisk skjer med den andre skuespilleren i øyeblikket. Det gjør skuespillerne mer autentiske og mindre «introverte».

Michael Chekhov sin metode handler om fantasi og visualisering. Han ville at skuespilleren skulle skape bilder av karakterens verden, deres omgivelser, deres «emosjonelle atmsfære.» En rolle er ikke bare ord — det er hele et univers omkring karakteren. Skuespillere som Cate Blanchett bruker Chekhov-ideene når de skal skape antikke karakterer eller fantasy-roller.

Tall og trender

Undersøkelser av Oscar-vinnere fra 1990-tallet til i dag viser at over 50 prosent bruker eller nevner én formell skuespillermetode. Stanislavski-inspirasjonen er mest utbredt, fulgt av Method Acting blant menn og Meisner blant kvinner. Samtidig bruker mange skuespillere en hybrid-tilnærming — de tar litt fra hver metode og skaper sin egen system. Teater-utdanning i USA domineres av Stanislavski og Meisner, mens europeisk utdanning inkluderer flere metoder.

Skuespilleren: «Jeg bruker det som fungerer»

Norsk skuespiller Isabelle Åsjord, kjent fra både teater og film, bruker en blanding. «Jeg starter med Stanislavski — jeg graver i karakterens bakhistorie og motivasjon. Men så når jeg er på filmsettet, forblir jeg åpen for Meisner-principper — jeg reagerer på det som faktisk skjer, ikke det jeg planla på forhånd,» sier hun. «Og for enkelte roller har jeg brukt Chekhov-visualisering.»

"Metodene er ikke templater du skal følge blindt. De er verktøy. Velg det som hjelper deg å forstå karakteren."

Hvilken metode er best — og hvorfor det ikke finnes ett svar

Det er fristende å spørre: «Hvilken metode er best?» Svaret er: ingen. Det beste er å kjenne seg selv. Noen mennesker bruker følelser lett — for dem fungerer Stanislavski eller Method Acting utmerkede. Andre er intuitive og livlige — Meisner kan passe bedre. Og noen har en visuell fantasi — Chekhov kan være deres språk.

De beste skuespillerne i verden velger metodene som passer dem selv, og de er ikke redde for å eksperimentere. Det som til slutt betyr noe, er ikke hvilken metode du bruker — det er resultatet: en autentisk, levende rolle som griper publikum. Metodene er bare veien dit.