Metodespill versus klassisk teknikk — hvordan mesterskuespillere velger sin vei

Hvordan blir man en god skuespiller?

Se på Meryl Streep i «Kramer vs. Kramer» — hennes sinn virker knust av den kommende skilsmissen. Se på Robert De Niro i «Raging Bull» — hans stel og bevegelser blir til bokstavelig talt en annen person. Se på Tom Hanks i «Forrest Gump» — hans inntonasjon, hans gang, hans hele væsen endres. Alle tre er uten tvil sjølvstendige skuespillere, men de bruker helt ulike teknikker for å komme til sine roller.

Disse ulikhetene stammer fra to fundamentalt ulike filosofier om skuespillkunst: metodespill (method acting) og klassisk teknikk (classical acting). Metodespill handler om å «bli» karakteren ved å finne dine egne følelser og minner. Klassisk teknikk handler om å «leke» karakteren ved å mestre teknikk og indre styringsmekanismer. En er psykologisk introvørt, den andre er fysisk ekstrovert.

Begge tilnærminger kan produsere genialt skuespill. Men metodene er svært forskjellige, og valget mellom dem påvirker både prosessen og resultatet.

Metodespill: «Bli» karakteren

Metodespill stammer fra arbeidet av den russiske teaterdirektøren Konstantin Stanislavski (1863–1938), som utviklet en filosofi hvor skuespilleren skulle finne karakterens indre liv ved å trekke på sine egne erfaringer og følelser. Du velger «hukommelses-øyeblikk» fra ditt eget liv som samsvarer med karakterens situasjon, og du bruker dette for å aktivere autentiske følelser.

En moderne metodespiller som Daniel Day-Lewis er kjent for ekstrem dedikasjon. For rollen som Stephen Hawking i «The Theory of Everything» studerte Day-Lewis ikke bare Hawkings vitenskapelige arbeid — han satte seg inn i hvordan en person med ALS beveger seg, hva som skjer med nervene, og han praktiserte disse bevegelsene obsessivt. Hans opplevelse av karakteren var dypt innlevd.

Fordelen med metodespill er at det kan produsere emosjonell autentisitet. Siden du trekker på dine egne følelser, blir resultatet troviddig og dypt. Ulempene er at det er psykologisk krevende — å plassere seg selv i traumatiske situasjoner gjentatte ganger kan påvirke mentalt helse. Og det er tidskrevende. Metodespiluler bruker ofte uker eller måneder på forberedelse.

Klassisk teknikk: «Leke» karakteren

Klassisk teknikk fokuserer på fysiske og tekniske evner. Du lærer å bruke stemmen din (tonalitet, rytme, tempo), kroppen din (holdning, bevegelse, gest), og ansiktsuttrykk (øyekontakt, mimikk) for å formidle en karakter. I stedet for å gruble på dine egne følelser, arbeider du utenfra-inn — du designer karakteren fysisk, og følelsene oppstår fra denne designen.

Klassiske skuespillere trenes ofte i Britannia-stil, hvor de lærer å mestre alle aspekter av stemme og kropp. Trekningen skjer på «Royal Shakespeare Company» i England og lignende akademier rundt verden. Når en klassisk skuespiller spiller en karakter, vet han nøyaktig hvilken holdning karakteren har, hvordan han går, hvordan han snakker, og han kan skru disse tingene på og av som en svetselykter.

Fordelen med klassisk teknikk er at det gir skuespilleren kontroll. Du er ikke fanget av dine egne følelser. Du kan gjøre karakteren gang etter gang med samme presisjon. Ulempene er at det kan virke kunstig hvis teknikken ikke har blitt veldig internalisert — du kan se at skuespilleren «spiller» en rolle i stedet for å være rollen.

Direktesammenligning: To måter å nå samme sted

La oss si at en skuespiller skal spille en mann som nettopp har mistet sin sønn. En metodespiller vil søke sin egen erfaringen av tap og sorg. Han vil huske sin egen smerte og trekke den opp til overflaten. Han vil ha tårer i øynene som kommer fra ekte følelse. En klassisk skuespiller vil derimot tenke: «En mann som er i dypt sorg ville måle bevegelser. Han ville snakke langsommere. Han ville se ned. Hans ansikt ville være lukket.» Han bruker deretter disse tekniske valgene for å formidle karakteren sin.

Begge kan produsere autentisk, overbevisende skuespill — men deres veier er helt ulike. En metodespiller bruker ofte dager eller uker på forberedelse før filming starter. En klassisk skuespiller kan ofte gå rett på set uten ekstensiv forberedelse fordi han har de nødvendige fysiske og stemmeverktøyene.

I praksis bruker mange moderne skuespillere både tilnærminger. De kan trekke på emosjonell hukommelse når det trengs, men de har også teknikken til å «leke» en rolle når nødvendig.

Tall og trender

Moderne filmskole underviser vanligvis både metodesepill og klassisk teknikk, erkjennende at begge har værdi. Noen skuespillere spesialiserer seg på det ene eller det andre, mens andre utvikler en hybrid-tilnærming som trekker fra begge systemene.

Hvordan moderne skuespillere bruker disse metodene

Meryl Streep, som er kanskje verdens beste levende skuespiller, har sagt at hun bruker både tilnærminger. Hun liker å gjøre extensive undersøkelser av karakteren — lesing av kilder, møte av mennesker som den karakteren er basert på, og hentet inn i karakterens verden. Men hun bruker også klassisk teknikk, spesielt når det gjelder dialekt og fysiske detaljer. Hun har en ikke-forglemmelig dialekt som fransk-engelsk-amerikaneren i «Mamma Mia» eller den russiske sovjetkaraktären i «Kramer vs. Kramer».

Daniel Day-Lewis har for det meste sluttet seg til metodespill, og hans dedikasjon er nærmest legendar. For «Lincoln» studerte han ikke bare Lincoln — han leste brev, snakket med historikerker, og han øvet Lincolns tale og gangstil daglig. Resultatet var en av historiens beste filmroller.

Cate Blanchett bruker også begge tilnærminger. Hun sier at hun liker å «leke» karakteren, men hun drar også på personlig emosjonell innsikt når rollen krever det. Det er denne fleksibiliteten som gjør at de beste skuespillerne kan gjøre så mange ulike roller.

"Metodespill handler om å finne karakteren inne i deg selv. Klassisk teknikk handler om å skape karakteren fra utsiden og la følelsene vokse inn. Begge er gyldige veier til sannhet på scenen."

Fremtiden for skuespillerteknikk

I dag lærer de fleste filmskole elevene både metodespill og klassisk teknikk, og de oppfordres til å utvikle sin egen hybrid-tilnærming. Dette er fornuftig — noen roller krever dybde av følelse som metodespill kan gi, mens andre krever fysisk presisjon som klassisk teknikk kan gi.

En interessant utvikling er «affektteorien» — forskning på hvordan kroppen og sinnet samspiller. Denne teorien slår fast at hvis du endrer din kropp (klassisk teknikk), endrer du også dine følelser. Og hvis du endrer dine følelser (metodespill), endrer du også din kropp. De to tilnærmingene er ikke motsatt — de er to sider av samme mynt. Som tiden går, blir skuespillerteorien mindre ideologisk og mer pragmatisk. En god skuespiller må bare kunne fungere på alle måter.