Slaveriet i Middelhavet – Europas glemt og skyggehistorie

En ukjent katastrofe i Europas midte – millioner av mennesker under tvang

Vi tenker på slaveri som primært et Atlantisk fenomen – europeere som tok afrikanere som slaver til Amerika. Men dette bildet er ufullstendig. I over 300 år var slaveri også en europeisk virkelighet.

Fra omkring 1500 til 1800 ble hundretusener av europeeere tatt til fange av nordafrikanske og osmanske slavetakere. De ble solgt som slaver – både til husholdninger, både til galeiere, både til produksjon og både som sexslaver.

Når historikere teller mennesker som led under slaveri i denne perioden, nå de til minst 1–1,25 millioner mennesker fra Europa. Mange flere enn afrikanere som ble tatt til Amerika i samme periode.

Denne historien er så å si glemt i moderne bevissthet. Den ble ikke dokumentert like grundig. Den strekker seg over mange land og kulturer. Og det var ingen årlig menneskerettighetsorganisasjon som dokumenterte det som den gjorde med den atlantiske slavetransporten.

Tall og trender

Historikere estimerer at minst 1 million mennesker fra Europa ble gjort til slaver i Middelhavet og ved Nord-Afrika mellom 1500 og 1800. På toppen av handelen ble opptil 20.000 mennesker per år tatt til fange.

Hvordan systemet fungerte – fra razziaer til salgsklovn

Slavetakerne – både barbareskapere (privat kaperskap som opererte for den ottomanske imperium) og statlige marine – gjorde rasier langs Middelhavskysten. De stormet små byer og kystsamfunn, tok mennesker captive og seglet tilbake.

Fangtakstater fra Algerie, Tunis, Tripoli og Marokko opererte som både pirater og statlige agenter. De solgte fangene på offentlige slavemarkedsplasser i steder som Algier, Tunis og Tripoli.

Noen ble gjort til galeislaver – robare på det osmanske og berbiske flåten. Mange av disse døde innen få år fra overanstrengelse, sykdom og brutalt arbeid. Andre ble huseierslaver, håndverkslaver eller sexslaver.

Løsepengemarkedet blomstret. Både islam og kristendom hadde institusjoner dedikert til å samle løsepenger for å frigjøre sine mennesker. Men mange kunne ikke betale og forble slaver hele livet.

Hvilken påvirkning hadde dette på europeiske samfunn?

Mange kystkommuner i Sør-Europa var nærmest depopulert. Mennesker forsvant. Hele byer ble evakuert for å unngå razziaer. Økonomien i flere middelhavsland ble undergravd fordi millioner av mennesker var borte eller døde.

Samtidig førte slavetakingen til både krig og diplomati. Flere europeiske land dannet alliancer for å bekjempe barbareskaperne. Ransjon-kommersialen skapte enorme formuer for både løsere og slavetakere.

I de ottomanske og nordafrikanske samfunnene bidrog slavetakingen til makt og rikdom. Slaver ble en stor del av økonomien – både for militær bruk og for husholdningarbeid.

Men hjemmekrasjet var størst. Familier som mistet medlemmer. Hele generasjoner som ble sølt bort. Og en historisk amnesi som vaarte til det 20. århundredet – mange europeeere visste ikke gang at millioner av deres forfedre hadde lidd under slaveri.

«En katastrofe som verden har glemt»

En ledende historiker som har studert dette fenomenet beskriver det slik:

"Slaveriet i Middelhavet var en katastrofe for europeere. Men fordi det var europeeere som var ofre – ikke afrikanere – ble det aldri en sentral del av vår forståelse av slaveri. Vi lærer om den atlantiske slavehandelen i skolen. Vi lærer næsten aldri om denne."

Hvorfor betyr det å kjenne hele historien?

Å kjenne slaveriet i Middelhavet endrer hvordan vi forstår både europeisk og ikke-europeisk historie. Det viser at tvangsarbeid og menneskehandel ikke var eksklusive fenomen – de var globale systemer som påvirket alle kontinenter.

Det viser også hvordan makt brukes til å forme historien som vi forteller. Slaveriet som vi blir undervist i på skolen er primært atlantisk – det som Vesteuropa og USA gjør. Men slaveriet som påvirket millioner av mennesker i Middelhavet, blir oversett fordi det var motstandere som vant slutten.

Når vi forstår hele historiesamlingen – ikke bare delene som er bekvem for oss – forstår vi verden bedre. Og vi forstår at frihetskamper og rettferdighetsbevegelser har vært globale siden før moderniteten – ikke noe som oppstod i det 20. århundredet.