Slaveri i Norge – historien vi glemte

Norges skjemte historie

Da man snakker om slavehistorie, tenker vi vanligvis på Amerika – oppdretter og plantasjer i Sør for hundreårs siden. Få kjenner til at Norge, som sådan på 1600- og 1700-tallet, også hadde en aktiv rolle i slavehandelen og slaveriets økonomisystem. Selv etter at Danmark-Norge hadde det største slaveimperiet i samtiden.

Norge var formelt i union med Danmark fra 1380 til 1814. Det var Danmark-Norges styre som drev slavehandelen for fullt – handelssteder i Afrika, slaver fraktet over Atlanteren, og plantasjer i Vestindia hvor nordmenn både var eiere og forvalterne. En og annen norsk godseier eller kjøpmann tjente godt på andres lidelse.

Det som gjør historien viktig i dag er ikke bare faktumet selv, men at den er fraværende fra norsk historiebewusstsyn. Vi vet ikke om det. Vi lærer det ikke på skolen. Og det har kulturelle og økonomiske ettervirkninger som fremdeles påvirker Norge – både når det gjelder samisk befolkning, innvandring, og hvor mye eller lite vi bryr oss om global urettferdighet.

Norges rolle i slavesystemet

Handel var det som drev slavehandelen. Danmark-Norge kontrollerte handelssteder på kysten av dagens Benin, Togo, og Ghana. Derfra gikk enslaved mennesker over til Vestindia – øyer som St. Croix, St. John, og St. Thomas som var deler av Danmark-Norges rike. Her arbeidet de på sukkerplantasjer under grusomme forhold.

Nordmenn både som handlende og som plantasjeeiere var involvert. Noen var kapteiner på slaveships – «negerskibene» som de ble kalt. Andre var administratorer på plantasjene. Og det var lønnsomt. En plantasjeeier på St. Croix kunne bli steinrik ved å utnytte enslaved mennesker.

Da Danmark-Norge i 1803 (før mange andre land) forbød slavehandelen, var det ikke fordi man hadde samvittighetssamfunn – det var økonomisk kalkulasjon. Men forbudet var ikke helt gjennomført. Slavehandelen fortsatte på samme måte under annet navn, og plantasjedriften fortsatte til 1848 når alle slaves offisielt ble frigjort.

Tall og trender

Hvorfor det fortsatt betyr noe

Slaveriets arv er ikke bare historisk. Det påvirker samfunnet fremdeles. Det økonomiske systemet som oppstod – hvor nordiske land tjente på global urettferdighet – skapt mønstrene for global ulikhet som vi har i dag. Norge ble rik delvis gjennom dette systemet.

Når vi i dag har diskusjoner om innvandring og integrasjon, handler det også om dette: Norge oppstod som nasjon delvis gjennom å tjene på andres slaveri. Selv etter at slaveriets direkte system ble avskaffet, fortsatte kolonialismen – det var en ny form for det samme systemet.

For de som er afrikanskstammer eller fra tidligere kolonier som kommer til Norge, finnes det ikke en erkjennelse eller unnskyldning for det systemet var bygd på. Mange norske institusjoner var finansiert av slavehandel og plantasjeinntekter – universiteter, kirker, fabrikker. Vi bør vite det.

Hvordan vi vet dette

Dokumentasjonen finnes – i arkiver i Danmark, i Amerika, og i digital databaser som «Danish Slave Trade Database». Historikere som Øyvind Osterud og Jan-Erik Ebbesson har gjort arbeid med å avdekke denne historien. Problemet er at den ikke er integrert i norsk historiundervisning og norsk selvforståelse.

Norske skattekammere og handelskammere har registreringer fra folk som gjorde forretninger med slavehandel. Kirkebøker viser ekteskaper og barn av plantasjeeiere. Kirkene som står på Vestindia som en gang hadde norske prester er del av dokumentasjonen. Alt er der – bare ikke veldig godt kjent.

Det som nå skjer er at yngre historikere og aktivister henter fram denne historien igjen. Noen universiteter og skoler begynner å inkludere det i kurrikulum. Og det oppstår en diskusjon – ikke et dårlig tegn når vi må gjøre opp med vår egen historie.

Status og muligheter i dag

Status nå er at Norges slavehistorie gradvis blir anerkjent, men fremdeles ikke er integrert i det offisielle narrativet. Det er rom for debatt – skal vi gjøre mer for å anerkjenne dette? Skal det være del av skolelæreplanen? Skal Norge be om unnskyldning? Slike spørsmål blir mer og mer aktuelle.

En mulighet er å gå foran med transparens. Land som Danmark har vært litt raskere til å anerkjenne sine roller i slaveriets system og til å gjøre oppgjør med det, både historiografisk og finansielt. Norge kan gjøre det samme.

Muligheten er at ved å kjenne sin egen historie – både det gode og det dårlige – blir vi bedre rustet til å gjøre bedre valg i dag. Og det er kanskje det viktigste poenget: ikke at vi skal være flau, men at vi skal lære av det og ikke gjenta det i nye former.

"Hver gang vi glemmer at Norge var del av slaveriets system, glemmer vi en viktig del av både vår og verdens historie."