Slik bruker du psykologi og bløff til å vinne i sjakk

Når hodene møtes bak brettet

Sjakk er ofte beskrevet som det ultimate intellektuelle spillet — et puslespill der to hjerner kjemper mot hverandre med fullt åpne kort. Men er kortene virkelig fullt åpne? Riktignok kan begge spillere se alle brikkene på brettet, og der slutter enhver likhet med poker. Likevel er sjakk et dypt psykologisk spill der tanker, emosjoner og viljesstyrke kan bli like avgjørende som ren beregning. Den store sjakkfilosofen og tredobbelte verdensmesteren Garry Kasparov formulerte det slik: brettet forteller deg hva brikkene gjør, men ikke hva motstanderen tenker. Det er i dette tomrommet mellom brikkene og tankene at psykologien bor.

Bløff i sjakk handler ikke om å lyve om kortene dine slik du gjør i poker. Det handler om å skape falske inntrykk, sette opp psykologiske feller og manipulere motstanderens beslutningsprosess på subtile og fullstendig lovlige måter. En tilsynelatende svak brikke kan plasseres akkurat der den lokker motstanderen inn i en katastrofe. En lang tenkepause på et enkelt trekk kan få motstanderen til å tro at stillingen er langt mer komplisert enn den er — og dermed bruke verdifull klokkefetid på å lete etter et problem som ikke finnes. Dette er psykologisk krigføring i høyeste potens.

Denne guiden er skrevet for deg som er ny i sjakkens verden, men som mistenker at det finnes mer under overflaten enn bare bønder og tårn. Vi skal gå gjennom historien bak psykologiske taktikker, de klassiske teknikkene du kan bruke ved brettet, hvordan du leser kroppsspråk, bruker åpningsrepertoaret strategisk, og ikke minst — hvordan du trener opp den mentale siden av spillet ditt. Hvert avsnitt inneholder konkrete eksempler og råd du kan ta med deg til neste parti, uansett om du møter en bekjent i stua eller stiller i din første turnering.

Psykologiens lange historie i sjakk

Sjakk er over 1500 år gammelt, og psykologien har fulgt spillet helt fra starten. De tidligste sjakkmanualene fra det islamske middelalder advarte spillere mot å la emosjoner ta overhånd. Al-Adli, en legendarisk spiller og forfatteren av det første kjente sjakkverket fra 840-tallet, beskrev ikke bare åpninger og taktikker, men også den mentale styrken som krevdes for å holde hodet klart under press. Spillet spredte seg til Europa gjennom Spania og Sicilia, og med det fulgte forståelsen av at sjakkbrettet ikke bare var en slagmark for brikker, men for sjeler.

I det 19. århundret begynte spillere å formalisere psykologiske strategier. Wilhelm Steinitz, den første offisielle verdensmesteren, revolusjonerte ikke bare sjakkteorien men også mentaliteten rundt spillet. Han hevdet at en god spiller ikke bare måtte beregne trekk, men forstå motstanderens plan — og aktivt undergrave den ved å skape psykologisk press gjennom posisjonell overlegenhet. Hans rival Johannes Hermann Zukertort var kjent for å bruke lange tenkepausefor å skremme motstandere, en taktikk som fremdeles er høyst relevant i dag.

Den amerikanske geniet Paul Morphy var kanskje sjakkhistoriens første virkelige psykologiske mester. Hans raske, aggressive spillestil og evne til å finne briljante ofringer skapte en aura av uberegnelighet som la mentalt press på enhver motstander. Spillere visste at Morphy kunne finne noe de hadde oversett, og denne vissheten skapte feil — ikke på grunn av svak posisjon, men på grunn av frykt for det de ikke selv klarte å se. Morphy ble verdensberømt ikke bare for genialiteten sin, men for måten han fikk motstandere til å kollapse psykologisk.

Det absolutte høydepunktet i sjakkens psykologiske historie kom i Reykjavik i 1972, da Bobby Fischer møtte Boris Spassky i det som kalles 'The Match of the Century.' Fischer brukte psykologisk krigføring som aldri før: han kom for sent, krevde at kameraer ble fjernet, klagde på lys og lyd, og forlangte egne spilleforhold. Men dette var ikke bare kapricer — det var kalkulert strategi for å destabilisere motstanderen og sette sitt eget preg på matchen allerede før første trekk ble gjort. Spassky, en fremragende spiller og psykologisk solid person, tapte likevel, og mange sjakkhistorikere mener at Fischers mentale overlegenhet var like viktig som hans rent sjakklige.

Sjakk i tall: den mentale dimensjonen

Forskning og statistikk fra sjakkens verden avslører noe overraskende: den psykologiske komponenten er langt mer målbar enn man kanskje skulle tro. Studier av elitespillere under kamp har gitt fascinerende data om hva som faktisk skjer i hodene og kroppene til sjakkspillere når det virkelig gjelder.

De klassiske psykologiske våpnene

Sjakkspillere gjennom tidene har utviklet et rikt arsenal av psykologiske teknikker, og mange av dem er tilgjengelige for nybegynnere med litt bevissthet og øvelse. Det første og mest grunnleggende våpenet er tidsmanipulering: du bruker lang tid på et enkelt trekk, ikke fordi du trenger å tenke, men fordi du vil at motstanderen skal tro at stillingen er mer komplisert enn den ser ut. Dette kan få dem til å bruke sin egen klokkefetid unødvendig, eller til å begynne å søke etter feller som ikke finnes. Det er subtilt, men svært effektivt.

Et annet klassisk grep er det vi kaller 'gift-pakken' — en åpning eller plan som ser fristende og gunstig ut for motstanderen, men som skjuler en psykologisk og taktisk felle. Den mest kjente er kanskje giftsatt bonde-varianten i siciliansk åpning, der hvit tilsynelatende gir bort en bonde gratis. Mange spillere, spesielt nybegynnere, tar bonden uten å tenke seg om — og ender opp i en nærmest umulig forsvarsstilling. Trikset er ikke bare taktisk, men psykologisk: du appellerer til motstanderens grådighet og får dem til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort.

Det tredje klassiske våpenet er stillingsbetinget kompleksitet: du velger bevisst kompliserte, kaotiske stillinger der du vet at du er bedre til å navigere enn motstanderen. Dette er en av Magnus Carlsens spesialteknikker — han velger gjerne komplekse endspill og posisjonelle kamper der hans tekniske overlegenhet er avgjørende, og der motstanderens nerver er det som svikter til slutt. Å kjenne din egen styrke og aktivt styre spillet mot de stillingene der du er best, er ikke bare god sjakk — det er god psykologi.

Til sist bør vi nevne det enkle men effektive trikset med å holde en rolig fasade uansett hva som skjer. Kasparov var beryktet for sitt eksplosive kroppsspråk og intense blikk som brente seg inn i motstanderens bevissthet, mens Magnus Carlsen sitter nesten ubeveget time etter time. Begge er psykologiske strategier: Kasparov skapte frykt gjennom intensitet og energi, Carlsen skaper utrygghet gjennom sin absolutte ro og ugjennomtrengelighet. Motstanderen vet ikke hva han tenker — og det alene er nok til å skape tvil og usikkerhet.

Psykologene bak brikkene: stemmer fra toppen

Noen av de mest innsiktsfulle kommentarene om sjakkpsykologi kommer fra spillerne selv — de som har opplevd den mentale kampen på kroppen, og som har tatt seg tid til å reflektere over hva som faktisk skjer i hodet under et parti. Judit Polgár, som brøt alle barrierer som verdens sterkeste kvinnelige sjakkspiller gjennom historien, har alltid vært åpen om den psykologiske dimensjonen av spillet.

"Sjakk er ikke noe Gud har laget. Det er kampen mellom to hoder. Den som beholder roen lengst, vinner — ikke nødvendigvis den som beregner best."

Slik bløffer du ved sjakkbrettet: steg for steg

Nå er vi kommet til kjernen av denne guiden — de konkrete teknikkene du kan begynne å øve på allerede i kveld. Bløff nummer én heter 'den falske sporet': du gjennomfører et trekk som ser ut til å true noe — men som egentlig forbereder noe helt annet. Du starter en manøver på dronningesiden, motstanderen begynner å forberede forsvar der, og så slår du til på kongesiden. Det krever at du tenker to-tre trekk fremover og holder planen din skjult, men belønningen er et psykologisk angrep motstanderen ikke så komme.

Bløff nummer to er 'tenkepause-manipulering med omvendt fortegn.' Her bruker du lite tid på et trekk som faktisk er komplisert, for å signalisere at du ser langt fremover og har det hele under kontroll. Det psykologiske budskapet er klart: jeg har allerede tenkt gjennom dette for lenge siden. For en motstander som er usikker på sin posisjon, kan dette være nok til å fremkalle panikk. De tror du ser noe de ikke ser — og så begynner de å lete desperat, bruke for mye tid og gjøre feil.

Bløff nummer tre er offer-manøveren. Du tilbyr materiell — en bonde, en offiser, kanskje til og med et tårn — som ikke er lett å vurdere for motstanderen. De vet ikke om det er et ekte offer der du vinner kompensasjon, eller en felle. Hvis ofringen faktisk er korrekt er den taktisk og du vinner gjennom god beregning. Men hvis du tilbyr noe og ikke er helt sikker selv, er det en psykologisk investering: du setter motstanderen i en vanskelig situasjon der de må bruke masse tid og energi på å beregne noe som kanskje ikke finnes.

Bløff nummer fire handler om repertoar og målrettet forberedelse. Hvis du vet at motstanderen alltid spiller e4, og at de har analysert din favorittforsvar grundig, kan du overraske med en linje de ikke kjenner. Å sette opp en posisjonsbombe i åpningen — et uventet variantvalg som fører til ukjent territorium — kan ta en godt forberedt motstander fullstendig ut av komfortsonen. De mister den psykologiske fordelen av forberedelse, og du overtar initiativet fra første stund. Dette er noe selv nybegynnere kan lære seg med relativt lite innsats.

Kroppsspråk og fortellere — se og bli sett

I sjakk over-the-board (OTB) — altså fysisk ved brettet — er kroppsspråk en viktig informasjonskilde som erfarne spillere utnytter aktivt og konsekvent. De leser motstanderens reaksjoner hele tiden: et lite rykk i ansiktet når de ser et bestemt trekk, en endring i pustingen, et plutselig sukk, et fremoverlent kroppsspråk som signaliserer at de har sett noe overraskende. Disse 'tells' — som pokerspillere kaller dem — kan avsløre om motstanderen har sett trekket du planlegger, om de er trygge i stillingen, eller om de er i ferd med å kollapse mentalt.

Bobby Fischer var en mester i å lese motstandernes kroppsspråk og bruke informasjonen aktivt. Han studerte spillere like grundig som åpninger, og rapporterte at han kunne si mye om en spillers mentale tilstand bare ved å se på måten de holdt hendene, satt i stolen, og om blikket festet seg på brettet eller på klokka. Tilsvarende var han svært bevisst på å ikke gi noe bort selv — han satt rolig, bevarte et nøytralt ansiktsuttrykk og lot aldri motstanderen merke at de var på rett spor. Denne dobbeltfunksjonen — lese andre mens du kontrollerer deg selv — er kjernen i sjakkpsykologiens kroppslige dimensjon.

For nybegynnere er det viktigste første steget å bli bevisst på ditt eget kroppsspråk. Det er krevende å lære å lese andre, men det er enda viktigere å slutte å lekke informasjon selv. Prøv å holde en jevn positur gjennom hele partiet — sett deg likt uansett om stillingen er god eller dårlig for deg. Unngå å reagere synlig på motstanderens trekk: ikke sukk når du ser et trekk du fryktet, og ikke lyse opp i ansiktet når motstanderen gjør feilen du ventet på. Disse tilsynelatende enkle justeringene kan gi deg en psykologisk fordel mot spillere på samme nivå.

Det finnes også det vi kan kalle aktive signaler — bevisste handlinger du gjør for å sende et budskap. Å sette ned brikken din med litt mer overbevisning enn nødvendig signaliserer selvtillit. Å ta lang tid på et trekk du faktisk ser raskt, signaliserer kompleksitet du kanskje ikke føler. Å se bort fra brettet i en tilsynelatende kritisk stilling, som om du allerede vet hva som skjer videre, kan skape reell tvil hos motstanderen. Disse teknikkene befinner seg i gråsonen mellom taktikk og etikk, og de fleste er akseptert innenfor god sjakkskikk — men de krever bevissthet og mye øvelse for å fungere naturlig.

Nøkkeltall: tidspress, feil og mental utmattelse

Tallene fra sjakkforskningen er klartalende: den mentale komponenten er ikke bare reell, den er avgjørende for utfallet av partier på alle nivåer. Fra profesjonelle turneringer til nettsjakkens hurtige blitz-kamp gir statistikken oss et fascinerende bilde av hva presset gjør med menneskehjerner.

Åpningsrepertoaret som psykologisk våpen

Valg av åpning handler ikke bare om teori og beregning — det er et psykologisk valg som setter premissene for hele partiet. Når du velger en åpning, bestemmer du i stor grad hvilken type stilling partiet vil utvikle seg til, og dermed hvem som vil ha det lettere. En spillestil med mange enkle, rettfremme åpninger signaliserer at du er trygg på posisjonell sjakk og ikke er redd for klare, ærlige kamper. En spillestil med mange kompliserte og uvanlige åpninger signaliserer at du vil ha kaos og uforutsigbarhet — og det kan skremme motstandere som er glad i orden og struktur.

Et av de mest psykologisk ladede grepene i moderne sjakk er å velge lite studerte åpninger mot velforberedte motstandere. Den såkalte Orangutan-åpningen (1.b4) er ikke objektivt sterk, men mange spillere havner i vanskeligheter mot den fordi de rett og slett ikke har sett den nok. De mister den psykologiske komforten av å spille kjent teori og befinner seg allerede på ukjent mark fra første trekk. Profesjonelle spillere bruker dette strategisk: de setter opp overraskelser for spesifikke motstandere, basert på grundig analyse av hva de ikke kjenner godt nok.

Kasparov var beryktet for å forberede posisjonsbomber mot spesifikke motstandere. Han studerte åpningsrepertoaret til hver enkelt grundig, fant hull — varianter de ikke hadde analysert — og forberedte nye, skarpe ideer i disse variantene spesifikt for den aktuelle matchen. Motstanderne sto plutselig overfor et trekk de aldri hadde tenkt på, og visste at Kasparov sannsynligvis hadde analysert det til bunns. Det psykologiske budskapet var knivskarp klart: jeg er alltid et steg foran deg i forberedelsen, og du kan aldri vite hva som venter.

For nybegynnere er den praktiske leksjonen enkel: lær én åpning skikkelig fremfor ti overflatisk. Å kjenne din åpning dypt gir deg en trygghet og selvtillit som motstanderen merker. Du sitter ikke og lurer på hva som er riktig — du vet det, og det synes. Det alene er en psykologisk fordel som kan flytte partiet i din favør allerede fra første trekk. Etter hvert kan du begynne å se på hvem du skal spille mot og forberede noe spesifikt for dem — det er det øyeblikket du begynner å spille ekte psykologisk sjakk for alvor.

Kasparov om kampen mellom to hoder

Garry Kasparov er kanskje den spilleren som har reflektert mest åpent og artikulert rundt den psykologiske dimensjonen av sjakk. Hans syn på mental forberedelse og selve kampen mellom to hoder ved brettet har inspirert ikke bare sjakkspillere, men også idrettspsykologer, forretningsledere og filosofer verden over.

"Jeg har alltid visst at det å vinne en sjakkpartie ikke bare handler om de beste trekkene — det handler om å gjøre det under press, med et annet menneske på motsatt side som vil at du skal mislykkes. Den mentale kampen er ekte og den er hard."

Tidspress og zeitnot — den psykologiske klokka

Det tyske ordet 'Zeitnot' betyr bokstavelig talt tidsnød — og det er en av de mest fryktede tilstandene i sjakk. Når klokka tikker ned og du fortsatt har mange trekk igjen å gjøre, opplever hjernen et akutt stressrespons som er påviselig fysiologisk: hjertefrekvensen øker, svettekjertlene aktiveres, og de prefrontale delene av hjernen — ansvarlig for dyp analyse — begynner å gi etter for de mer instinktdrevne delene. Du spiller ikke lenger sjakk; du overlever, og den overlevelsesinstinkten koster deg kvalitet.

Det interessante er at mange spillere aktivt forsøker å sette motstanderen i zeitnot — ikke bare indirekte ved å spille kompliserte stillinger, men direkte ved bevisst å spille raske trekk i øyeblikk der de vet motstanderen er i tidsnød. Å sette ned brikken din raskt og uanstrengt sender et kraftig budskap: jeg har det under kontroll, og nå har du fem sekunder på å finne ditt svar. Det er et sadistisk psykologisk trykk som selv erfarne spillere kan ha problemer med å motstå. Tempoet i spillet brukes som et aktivt psykologisk instrument.

En annen taktikk relatert til klokka er å effektivt utnytte motstanderens tidsnød ved alltid å svare raskt og presist, uten å gi dem muligheten til å puste ut. Mange uerfarne spillere gjør trekket sitt og tar seg god tid til å analysere stillingen etterpå, mens motstanderens klokke tikker. Det er bedre å gjøre trekket, trykke på klokka umiddelbart, og deretter analysere videre. Mot en motstander i zeitnot er dette en ren psykologisk maktdemonstrasjon — det fjerner enhver mulighet for dem til å samle seg.

Hvordan beskytter du deg mot zeitnot? Lær å budsjettere tid systematisk fra åpningens første trekk. I et klassisk parti med 90 minutter pluss 30 sekunders inkrement per trekk bør du ha en grov regel: bruk ikke mer enn 10 minutter i åpningen totalt, spar 20–30 minutter til midtspillet der de viktige beslutningene tas, og behold alltid minst 15 minutter til sluttspillet. Øv dessuten på raske partier som blitz og bullet for å bli mer komfortabel med tidspress — men ikke la disse erstatte dype klassiske partier, siden raske partier trener reflekser, ikke grundig analyse.

Psykologi i poker, Go og bridge — strategispillets mange ansikter

Sjakkens psykologiske dimensjon er ikke unik — den deles med mange andre strategispill, om enn med ulike uttrykk og ulik åpenhet. I poker er bløff selve essensen av spillet: du holder kort som er skjult for motstanderen, og du prøver å manipulere dem til å tro noe annet om styrken på hånda di. Pokerspillere snakker om 'value betting' — å la motstandere legge inn penger de er i ferd med å tape — og 'bluffing', der du vinner penger med svak hånd ved å få motstanderen til å folde. Prinsippene er de samme som i sjakk: kontroller informasjonen, kontroller narrasjonen, kontroller motstanderens mentale tilstand.

Go — det gamle kinesiske brettspillet som regnes som enda mer strategisk komplekst enn sjakk — har en dypere filosofisk dimensjon til sin psykologi. Kinesiske og japanske Go-mestere snakker om 'kikashi' — trekk som tvinger motstanderen til å svare, og som dermed bygger opp en akkumulert psykologisk gjeld i en langsom spiral. Et trekk er ikke bare en taktisk enhet, men et budskap om hvem som kontrollerer spillets rytme. Japanske spillere bruker begrepet 'sabaki' for å beskrive en grasiøs handling som håndterer press uten å eskalere — en rent psykologisk manøver i en tusenårig tradisjon.

Bridge er kanskje det strategispillet der psykologi og bløff er mest åpent kodifisert direkte inn i spillets regler og tradisjon. Budsystemene i bridge er i seg selv kommunikasjon — du forteller partneren hva du har ved hjelp av koder, mens du prøver å villede motstanderne. 'Psych bids' — budgivning med eksplisitt hensikt å mislede motstandere om håndstyrke — er en veletablert og legitim del av bridge-strategien på høyt nivå. Spillere i bridge er like mye psykologer og kommunikasjonseksperter som de er kortspillere.

Det alle disse spillene har til felles er at den psykologiske komponenten ikke kan løsrives fra de taktiske. Du kan ikke bli god i poker uten å forstå psykologi, og du kan ikke bli god i sjakk uten å mestre tidsmanagement og presshåndtering. Studerer du psykologien i ett spill, vil du finne at innsikten er overførbar — du begynner å se menneskenes mentale mønstre tydeligere, ikke bare ved brettet, men i livet generelt. Dette er grunnen til at sjakk lenge har blitt brukt som et verktøy i utdanning, lederutvikling og personlig vekst.

Slik trener du opp den mentale biten

Den gode nyheten er at mental styrke i sjakk er noe du kan trene opp systematisk, akkurat som åpningsteori og taktikk. Det første og viktigste du kan gjøre er å øve på komfortabelt ubehag — å bevisst sette deg i vanskelige stillinger og trene deg til å tenke klart under press. Bruk sjakkdatabaser som Lichess.org til å sette opp kritiske stillinger fra egne partier og øv på å løse dem med tidsbegrensning. Det er ikke nok å se svaret i ro og mak — du må lære å finne det under klokka, med det psykologiske presset en reell kampsituasjon innebærer.

Et annet viktig verktøy er analyse av egne partier — men med et psykologisk blikk, ikke bare et taktisk. Ikke bare spør deg selv om du gjorde de beste trekkene; spør deg hva du tenkte og følte i hvert kritisk øyeblikk. Her begynte jeg å hastverk fordi jeg var redd for å tape. Her trodde jeg motstanderen hadde funnet noe jeg ikke så. Her ble jeg distrahert av klokka og spilte det første trekket jeg så i stedet for det beste. Dette selvbevisste analysearbeidet er det som skiller spillere som stagnerer fra spillere som virkelig vokser.

Mange toppspillere bruker meditasjon og mindfulness-teknikker som en integrert del av sin sjakktrening. Magnus Carlsens trener Peter Heine Nielsen har uttalt at Carlsen er ekstraordinært flink til å nullstille seg mellom trekk — å ikke la et dårlig trekk påvirke kvaliteten på det neste. Dette er en ferdighet som kan trenes: øv på å ta tre dype åndedrag etter et trekk du misliker, og start analysen av neste trekk med et blankt sinn. Det høres enkelt ut, men det krever mye konsekvent trening å gjennomføre under ekte kamppress der hvert sekund teller.

Til sist: simuler turneringsbetingelser hjemme. Mange spillere spiller hundrevis av onlinepartier i rolig, avslappet tilstand, men kollapser i en fysisk turnering fordi nervene og de fremmede omgivelsene tar overhånd. Forsøk å skape de psykologiske betingelsene fra en turnering: spill med klokke, sett deg ned rolig og formelt, ikke reis deg unødvendig under partiet, og behandl hvert parti som om resultatet faktisk betyr noe. Over tid vil nervene avta og den psykologiske stabiliteten du bygger opp i simuleringen, vil overføre seg til ekte kampsituasjoner.

Nettsjakk og den digitale psykologien

Den enorme økningen i nettsjakkens popularitet — særlig etter pandemien og Queen's Gambit-fenomenet på Netflix i 2020 — har skapt en helt ny arena for psykologisk spill. Men kan man egentlig bløffe og bruke psykologi uten å se motstanderen? Svaret er ja — men på andre måter. I nettsjakkens verden er de viktigste psykologiske parametrene tidsbruk, valg av åpning og fremgangsmåte i kritiske stillinger. Å bruke lang tid på et trekk online signaliserer de samme tingene som ved et fysisk brett, og spillere leser det og reagerer på det på nøyaktig samme måte.

En unik psykologisk dimensjon ved nettsjakk er ratingtallet. ELO-ratingen er ikke bare et tall — det er en psykologisk betingelse som påvirker begge spillere allerede før første trekk. Spillere med lavere rating enn sin motstander spiller ofte med et underskudd av selvtillit: de vet statistisk at de er forventet å tape, og dette påvirker beregningsskarphet og risikovilje. Favoritten på sin side vet at de er forventet å vinne — og kan enten spille selvsikkert og fritt, eller begynne å frykte tapet av ratingpoengene de ikke burde miste. Begge disse psykologiske tilstandene er godt dokumenterte i sjakkforskningen.

'Tilting' er et begrep fra pokerverdenen som har funnet veien til nettsjakk og beskriver en svært reell psykologisk tilstand: å miste hodet etter et tap og spille emosjonelt og impulsivt i stedet for rasjonelt. Online sjakk med raske tidskontroller er spesielt sårbart for tilting, fordi partiene er korte nok til at ett tap raskt leder til et nytt — og man glemmer å nullstille seg mentalt mellom dem. Mange spillere mister 200–300 ratingpoeng på én kveld fordi de tilter seg nedover. Bevisst trening mot tilting — å avslutte spilløkten etter et tap, ta en reell pause, og starte igjen med friske øyne — er et av de mest effektive tiltakene for å faktisk bedre ratingen sin over tid.

Fremtiden for psykologi i sjakk kretser rundt en ny og spennende utfordring: AI-treningsverktøy og digital personalisering. Etter hvert som sjakkprogrammer som Stockfish og Leela Chess Zero har blitt uslåelige for mennesker, har de begynt å forandre måten vi trener og forbereder oss. Treningsverktøy basert på AI kan nå simulere spesifikke menneskelige stilarter og svakheter, slik at spillere kan øve på å møte akkurat den psykologiske spillestilen de vil møte i neste turnering. Det er en revolusjonerende utvikling, og den gjør at det mentale spillet er i ferd med å bli like vitenskapelig og systematisk som det rent taktiske. Psykologien i sjakk blir ikke mindre viktig i møtet med maskinene — den blir viktigere enn noensinne.