Slik er det å arbeide som forsker

Morgenen starter tidlig

Klokken 07:30 sitter jeg i bilen på vei til universitetet. Livet som forsker er ikke like strukturert som jeg trodde da jeg begynte min PhD. I dag venter nye eksperimentresultater som kan endre alt, eller som kan vise seg å være en blindvei. Sånn er forskningen — en blanding av spenning og usikkerhet.

Jeg har arbeidet som forsker i ti år nå, og jeg elsker det fortsatt. Selv om arbeidsdagene er lange og lønn kunne vært bedre, er det noe magisk ved å oppdage nye ting. Når du endelig finner svar på spørsmål som har plaget deg i månedsvis, eller år, er det en følelse som lite annet kan sammenlignes med.

Laboratoriet mitt er fullt av apparater, datamaskiner og mange Post-it-lapper med notater. Det ser kaotisk ut for utenforstående, men for meg og kollegaene mine er det logisk. Vi vet hvor alt ligger og hva som er avtalt hvem skal gjøre.

Hvor tiden forsvinner

Ofte tror folk at forskere bare gjør eksperimenter hele dagen. I virkeligheten bruker jeg kanskje 30 prosent av tiden på faktiske forsøk. Resten går til møter, skrivarbeid, søknader om finansiering og administrative oppgaver. I dag skal jeg møte med doktorgradsstudentene mine, gjennomgå deres arbeid og gi tilbakemelding.

Finansiering er en stor del av livet mitt som forsker. Uten pengar, ingen forskning. Jeg bruker mye tid på å skrive søknader til Norges Forskningsråd, EU og private stiftelser. Avvisningsraten er høy — kanskje får jeg godkjent 15-20 prosent av søknadene mine. Det krever tålmodighet og tykkere skinn.

Dagens møte med studentene tar to timer. Vi diskuterer metodikk, resultater og hvor vi skal ta prosjektet videre. Det er givende arbeid, selv om det stjeler tid fra mitt eget forskninsarbeid. Men undervisning og veiledning er en viktig del av jobben min som universitetsansat.

Publisering og prestisje

Ettermiddagen går til skrivarbeid. Jeg fullender en artikkel som skal sendes til ett internasjonalt tidsskrift. Prosessen er langsom — fra manuskript til publisert artikkel kan det ta 6-12 måneder. Først gjennomgår redaktøren om artikkelen passer for tidsskriftet, så sendes den til ekspertgjennomgang.

Ekspertgjennomgangen er både skremmende og viktig. To eller tre anonyme eksperter leser artikkelen kritisk og gir tilbakemelding. De kan be om mer eksperimentell data, tydeligere forklaringer eller omskriving av hele deler. Jeg har lært å ta kritikken for hva den er — en vei til bedre forskning, ikke et angrep på meg personlig.

Publisering i anerkjente tidsskrifter er hvordan forskerkarrieren måles. Antall publikasjoner, hvor prestisjefull tidsskriftet er, og hvor mange ganger artiklene blir sitert av andre — alt dette påvirker muligheter for videre finansiering og karriereavansement. Det er et system jeg både liker og er kritisk til.

Tall og trender

Norsk forskning på internasjonalt høyt nivå

Samarbeid over grensene

En stor del av mitt arbeidsdag går også til samarbeid med andre forskere. Jeg har kolleger i Sverige, Danmark, Tyskland og USA som jeg jobber med på samme prosjekter. Vi deler resultater, har video-møter og planlegger joint publikasjoner. Forskning er ikke ensomt arbeid — det dreier seg om å stå på skuldrene av mange andre.

Internasjonalt samarbeid bringer både muligheter og utfordringer. Vi lærer av hverandre, deler kostbare ressurser og kan gjøre større prosjekter sammen enn hver for seg. Men det krever god kommunikasjon, tålmodighet med tidssoner og en kultur for gjensidig respekt.

I dag har jeg en video-conference med en team i Berkeley på kvelden. Vi diskuterer resultatene fra en felles studie vi gjennomfører. De er fagpersoner, dedikert til forskningen, og samtalen inspirerer meg. Dette er delen av jobben jeg gleder meg mest til.

Når eksperimentene mislykkes

Ikke alt går som planlagt, langt fra. Jeg har gjort eksperimenter som har tatt måneder og som har sluppet helt. Resultatet var negativt, eller værre — ubestemmelig. I disse stundene er det lett å bli frustrert og å spørre seg selv om forskekarrieren er veien å gå.

Men over årene har jeg lært at mislykking er en vital del av forskningen. Hvis alle eksperimenter var vellykkede, ville det varsle om at jeg ikke pushet grensene langt nok. Negative resultater sier noe viktig — vi lærer hvilke veier som ikke fungerer. Selv de "feilene" blir til læring.

I dag måtte jeg kaste fire måneder med arbeid fordi vi oppdaget en feil i vår metodikk. Første reaksjon var frustrasjon, men jeg lot den passere. Nå ser jeg det som en mulighet til å gjøre jobben bedre og mer nøyaktig. Det er slik forskningstankegangen fungerer — optimisme blandet med realisme.

Kvelden refleksjon

Klokken 18:00 pakker jeg sakene mine og går hjem. Min arbeidsdag som forsker er ikke over — jeg tenker ofte på problemene mine også etter jobbtid. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er at jeg er dedikert. Svakheten er at det kan være vanskelig å slå av hjernen.

Men når jeg går ut av bygningen og ser på himmelen, minnes jeg hvorfor jeg valgte denne veien. Jeg får muligheten til å lære hele livet, til å jobbe med intelligente mennesker, til å bidra til menneskekunnskap. Det er en privilegie som ikke alle får.

For de som vurderer forskekarriere: det er et fantastisk arbeid fullt av muligheter, men det krever tålmodighet, fleksibilitet og en genuin interesse for å finne svar. Hvis du kan leve med usikkerhet og elsker læring, kan dette være livet for deg.