Slik er det å være klovn – fra tap til latter

Bak de røde nesen og krakelert sminken

Ronny Clown sitter i et litet garderoberom og bruker 20 minutter på å male ansiktet sitt. Først hvitmaling, så de karakteristiske sorte og røde strimlene rundt øynene og munnen. Den røde nesen settes på sist – det er nesa som gjør at han slutter å være Ronny og blir klownen Bobo. 'Når nesa går på, bytter jeg personlighet,' sier han og flirer. 'Jeg blir en helt annen person.' Han har vært profesjonell klovn i 25 år, og hver opptreden er både meditasjon og jobb. Det er ikke bare lek – det er arbeid.

Åreri på jaren for å perfeksjonere fallet

Klovnehåndverket krever teknisk trening som sporten. Ronny har trent akrobatikk, jonglering, og mimedans siden han var ung. Han kan falle på alle mulige måter uten å skade seg – baklengs, med en purring, eller helt ut av det blå. Hver bevegelse må være stor nok til at folk i bakerste rad kan se det, men realistisk nok til at det ikke ser arrangert ut. 'Et fall må se ut som at jeg virkelig gjorde det av uaktsomhet,' forklarer han. 'Det er kunsten å se ut som om du ikke har kontroll, mens du egentlig har full kontroll.' Treningen hans inkluderer både fysisk kondisjon og timing – å vite akkurat når på musikken skal fallet skje.

Når latteren uteblir – og hvordan man håndterer det

Ikke alle publikummer ler like lenge eller like høyt. Noen er stumme, andre applauderer men flirer ikke. 'Det hardeste er å opprettholde karakteren når publikum ikke svarer,' innrømmer Ronny. 'Du har planlagt et helt nummer, og folk bare sitter og glor.' Da må klovnen improvisere, forandre tempoen, eller gå for et helt annet nummer. Det handler om å lese rommet og tilpasse seg. Han forteller om en gang han opptrådde for en gruppe personer med tristhet eller depresjon – da var det ikke plass for klassisk slapstick. I stedet gjorde han stillere, varmere humor. 'Jeg lærte at klovn ikke handler om å tvinge folk til å le, men om å skape et rom hvor latter er mulig.'

Tall og trender

Hvordan går det med humorkunsten i dag?

Livet som scenekunstner

Vi spurte Ronny om det private livet som klovn.

"Folk forventer at jeg er morsom til alle tider. Men jeg er som alle andre – jeg har dager hvor jeg ikke er på topp, hvor jeg er irritabel eller trist. Det er frigjørende at når jeg tar på nesa, kan jeg late som. Nesa gir meg frihet."

En karriere bygd på latter

For Ronny handler klovneriet om å skape øyeblikk hvor mennesker glemmer bekymringer og bare ler. Det er ikke lønnsomt som mange andre yrker, men det er meningsfullt. Han har opptredd på barnebursdager, sirkus, teaterscener, og for pasienter på sykehus. Hver gang er det samme: nesa går på, og verden blir litt lysere. Kanskje er det ikke overraskende at klovner trener så hardt teknisk – det frigjør dem til å være til stede for publikum, uten å måtte tenke på balansen eller tidsingen. Når du mestrer håndverket, kan du fokusere helt på å gjøre folk glad.