Slik er det å kjøre trikk

Det klinger av historien

Det er noe magisk ved lyd av en trikk. Ikke motorlyd – som en bil har – men et dypt, resonantklingende skraping av metall på metall når trikken akselererer fra holdet. Det er en lyd som både dine besteforeldre og dine barn har hørt. Det er en lyd som tiden.

Jeg begynte å kjøre trikk for tre år siden, etter å ha jobbet i taxi i ti år. Jeg tenkte det ville være en enkel sidejobb, en måte å få noe ekstra på uten stress. Det viste seg å være noe helt annet – en passasje inn i en helt annen verden.

Trikken er ikke bare transport. Det er en institusjon, en del av byens DNA, og et symbolet på hvordan vi mennesker skal bevege oss rundt – sammen, med hensyn, i samme retning.

Tall og trender

Trikke-systemene i Norge er fortsatt sterke og blir stadig modernisert. Tross bilenes dominans i bybilde har trikken holdt sin posisjon som kjærlingskinnet av byens transportnett.

Rutinene og rytmen

Som trikkesjåfør er dagen din regulert av skinnene. Du kan ikke ta en annen rute hvis det er trafikk – du må følge de samme skinnene som ble lagt ned for hundre år siden. For noen virker det som en begrensning. For meg oppleves det som frigjørende.

Morgenene starter tidlig. Jeg sjekker trikken – motor, bremser, belysning, interiør. Det er en ritual som forbinder meg til alle sjåførene som kom før meg. Vi bruker de samme trikkeene, omtrent. En av trikkeene jeg kjører var i drift siden 1988.

Linje-rutinen er fast, men passasjerene varierer. I rushøret er det forretningsfolk, skolebarn, pensjonister på vei til sykehuset. Om dagen er det turister som nyter utsikten, og kvelden bringe ungdom på fest. Jeg kjører gjennom alle livets faser hver dag.

Menneskene du møter

Det fascinerende ved å kjøre trikk er menneskemøtene. Du sitter ikke isolert i en taxa – du er intim med 100-150 mennesker hver dag. Du ser hvordan de snakker, latter, grater, sovner, venter. Det er som å lese en bok om menneskeheten hver gang du skal kjøre.

Det er stamkunder som hilser på deg som en venn. Det er turner som elsker å snakke med deg. Det er de som stresser og ikke ser deg, og det er de som alltid takker. Over tid lærer du å lese mennesker, å forstå hvilken dag de har hatt.

Jeg husker en gang en eldre dame fikk hjerteanfall på trikken. Vi stoppet umiddelbart, og passasjerene – fremmede for hverandre – ble plutselig ett lag. De holdt på henne, kalte ambulanse, og alle ønsket hennes vel. I det øyeblikket er du ikke en chauffør – du er en del av noe større.

Gammelt møter nytt

Det paradoksale ved å kjøre trikk i dag er at du kjører høyteknologi inne i en gammel form. De nye trikkeene har GPS, digitale informasjonssystemer, elektronisk bremsning og sikkerhetskameraer. Men de ser ut som de gjorde for femti år siden.

Denne kombinasjonen av gammelt og nytt gjør trikken til noe unikt i bybildet. Den er både nostalgisk og moderne. Turister fotografer trikken som en historisk artefakt, men når de setter seg inn er de overrasket over komforten og teknologien.

Fra en sjåfør-perspektiv er det best av begge verdener. Du har den moderne sikkerhetsteknikken, men du bevarer karakteren som gjorde trikken kjær for generasjoner.

Hvorfor trikken betyr noe

I en verden der alt blir mer privatisert – private biler, private hjemmelanding, private rom – er trikken en påminnelse om det offentlige rom. Det er et sted der alle står side ved side, rike og fattige, unge og gamle. Det er demokratiet i bevegelse.

Trikken er også en påminnelse om langsomhet. I en verden av haste og effektivitet kjører trikken på sin egen takt. Du kan ikke stresse den eller komme forbi den. Det tvinger deg til å senke tempoet, og det er helende.

For meg personlig har det å kjøre trikk blitt en måte å være del av noe større – noe som strekker seg både bakover i tid og fremover. Jeg er en ledd i en kjede av sjåfører som har kjørt de samme skinnene, møtt de samme menneskene, hørt de samme lydene.

Trikk og livet

Hvis du noen gang sitter på en trikk og merker den rytmiske bevegelsen, det dype klinringen av metall, og ser byens liv streile forbi, ta et øyeblikk til å tenke på sjåføren foran. Han eller hun er ikke bare transportør av masse – de er en del av byens bånd.

Jeg planlegger ikke å slutte som trikkesjåfør snart. Det har gitt meg noe som taxi aldri kunne gi – en følelse av å være del av en stor, stilfaren maskineri som tjener oss alle.

Trikken er ikke bare transport. Det er en måte å leve på som sier noe viktig om hvem vi er, sammen.