Slik er det å være aleneforelder

Morgenen som starter klokken 05:30

Klokken 05:30 ringer alarmen. Sissel Andersen våkner før barna hennes, dusjer raskt, og begynner på morgenrutinen som skal få to barn klare til skole og barnehage, samt seg selv på arbeid klokken 08:00. Det er en militær presisjon hun har utviklet over fem år som aleneforelder.

Frokost må være klar klokken 06:30, så barna har tid til å spise, kle på seg, og pusse tenner før dagen starter. Hun håper på rolige morgen – ikke krangling mellom søsken eller mistet sko – men hun vet at det sjelden blir sånn. Fleksibilitet og evnen til å justere på sekunder er blitt hennes superpower.

Dette er hverdagen hennes. Ikke dramatisk eller spesielt interessant for utesteder, men for henne og hennes barn: det er alt. Det er også mye vanskeligere enn det høres ut.

Økonomien som regnestykke

Sissel jobber fullstid som barnevernspedagog med lønn på ca. 520 000 kroner før skatt. Etter skatt, forsørgeravgift, barnehagegebyr, mat, husleie, strøm og forsikring sitter hun igjen med lite grønt. Hun regner med at hun har omtrent 3 000 kroner «fri» hver måned for ting som klær til barna, skolen, eller dårlige dager.

Hvis barnet trenger nye drakten fordi det har vokst, må hun spare. Hvis båten skal til verksted, må hun søke lånekassen. Hvis hun selv blir syk og må ta permisjon, faller inntekten hennes, og det blir rødt på kontoen.

Hva hun går glipp av: muligheten til å jobbe mindre, ta mer tid med barna, eller ha en buffer for usikkerhet. Hva hun vinner på: statlige ordninger som forsørgeravtrekk, barnehageplass på halvpris, og statlig barnetilskudd (ca. 1 000 kroner i måneden per barn). Uten disse ville hun ikke klart det.

Tall og trender

Antall aleneforeldre i Norge øker. Det skyldes både skilsmisser og et økende antall som velger å få barn alene. Økonomisk press er en hovedårsak til at aleneforeldre rapporterer høyere stressnivå enn andre foreldregrupper.

De små, store seirene

Det Sissel husker best fra en helt vanlig dag, er ikke vanskelighetene – det er øyeblikket når sønnen hennes på 8 år så henne arbeide fra hjemmekontoret, la merke til at hun så stresset ut, og stilte seg ved siden av stolen med en tegning han hadde tegnet av dem to rundt en kjempestor kake. Han sa: «Mamma, vi skal feire at du er flink på arbeid i dag.» Eller da datteren hennes, 6 år, sa til en venninne: «Min mamma er den sterkeste jeg kjenner. Hun gjør alt alene.»

"Min mamma er den sterkeste jeg kjenner. Hun gjør alt alene."

Samfunnets rolle

Norge er faktisk en av de beste landene i verden for aleneforeldre. Vi har barnehageplass som subsidies, barnetilskudd som er generøst, og foreldrepermisjon som ikke straffer deg økonomisk hvis du er alene. Men det betyr ikke at det er lett.

Mange arbeidsgiver behandler aleneforeldre som om de er mindre dedikerte arbeidstakere. Når møtet strekkes seg over klokken 17:00, og det ikke finnes barnehageplass, må hun ofte velge mellom karrière og barn. Helsehetlig barneomsorg er ennå en drøm for mange.

Det som Sissel savner mest, er ikke økonomisk hjelp (selv om det ville hjulpet), men anerkjennelse av at hun gjør en flott jobb. Hun ønsker at samfunnet anerkjenner at aleneforeldre ikke er et veikepunkt eller en statisk kategori – de er mennesker som gjør sitt beste med det de har.

Hva som hjelper

Sissel har lært at det som hjelper mest, er å ikke prøve å være perfekt. Hun la seg av på å holde hjemmet pristinert, sluttet å lage fire retter fra idealkrav, og begynte å la barna se at hun er sliten noen dager. Og dårlig samvittighet? Den har hun lærd seg å slippe.

Det hjelper også å ha ett eller to mennesker – en venn, en familiemedlem, eller en person på jobben – som forstår. En person hun kan ringe klokken 21:00 og si «i dag var det for mye,» og som bare lytter uten å løse det eller dømme henne.

Til slutt: Sissel sier at det som reddet henne da hun var på sitt værste, var å snakke med andre aleneforeldre. Å høre at hun ikke var den eneste som følte seg utsultet, mislykket, og samtidig dyp i kjærligheten til barna sine. Fellesskapet reddet henne.