Slik jobber skuespillerne med rollen

Bak fasaden av en skuespiller

Når rollegardinen går ned og skuespilleren stiger under scenelysen, har det allerede funnet sted uker eller måneder med intensivt forberedelsesarbeid. En god prestasjon ser ut som om det bare skjer naturlig – men bak ligger komplekse prosesser og psykologiske teknikker som få publikummere noensinne vil se.

Tradisjonelt har skuespillere lært sitt håndverk gjennom prøving og feiling eller apprenticeship hos erfarne mentorer. Men de siste hundre årene har teaterverdenen og senere filmindustrien utviklet systematiske metoder. Disse metodene spenner fra psykologiske øvelser til omfattende fysisk trening.

Så hvordan gjør de det, egentlig? Og hva skjer i hodet til en skuespiller når han eller hun skal leve seg inn i en helt annen person?

Tall og trender

Skuespillutdannelser verden over bruker i dag varierende metoder, men de fleste inkluderer en kombinasjon av klassiske teknikker og moderne ansatser. En undersøkelse blant 500 profesjonelle skuespillere viste at de bruker i gjennomsnitt 4-8 uker på å forberede en betydelig rolle, og mye av denne tiden går til karakterutvikling og dialekttrening.

Rollen blir meg og jeg blir rollen

Arbeidet med en rolle handler ikke bare om å huske replikker og å stå på riktig plass. Det handler om å åpne deler av seg selv som kanskje aldri har blitt berørt før.

"En skuespiller må våge å være sårbar. Du må grave i dine egne følelser for å kunne formidle karakterens følelser på en ekte måte. Når det fungerer er det magisk. Publikum ser ikke teknikken – de ser den sanne emosjonalen."

Stanislavski og metode-teknikken

På begynnelsen av 1900-tallet introduserte den russiske teaterregissøren Konstantin Stanislavski en revolusjonær tilnærming til skuespillerkunsten. Han mente at en ekte prestasjon ikke kunne oppnås gjennom ytterlig teknikk alene – det krevde at skuespilleren virkelig livet seg inn i karakteren. Dette ble grunnlaget for det som senere ble kjent som «method acting».

Method acting innebærer at skuespilleren ikke bare spiller rollen – han eller hun *blir* karakteren. Dette kan innebære å leve så nært som mulig til karakterens liv, å studiere mennesker som minner om karakteren, og å anta deres manerer og dialekt. Noen metode-skuespillere ville nekte å bryte ut av karakteren selv når kameraet var slått av.

Robert De Niro tok på seg 27 kilo for rollen som Jake LaMotta i «Raging Bull» (1980). Marlon Brando lærte seg italiensk dialekt og studerte kriminelle og politiske figurer. Disse ekstreme tilnærmingene har blitt både berømte og kritisert.

Moderne tilnærminger og hybrid-metoder

Dagens skuespillere bruker sjelden rene method-teknikker – det ville være både psykologisk belastende og praktisk upraktisk. I stedet bruker de fleste en hybrid-tilnærming som kombinerer elementer fra Stanislavski med andre teknikker. De kan bruke emosjonell hukommelse, fysisk karakterisering eller dialog-analyse.

En moderne skuespiller kan også bruke meditation, yoga og andre mindfulness-teknikker for å finne indre ro og fokus. Mange bruker etterforskning – de leser bøker som karakteren ville lest og hører musikk som karakteren ville hørt. For filmskuespillere er prosessen litt annerledes enn for teaterfolk.

Film krever ofte mindre forberedelse per dag, men mer presisjon. En scene kan filmes mange ganger fra ulike vinkler, så skuespilleren må reprodusere følelser nøyaktig hver gang. Det handler om å finne en dybde som kan uttrykkes både gjennom store gester og subtile blikk.

Kunsten og håndverket

Skuespill er både en kunst og et håndverk. Det handler om inspirasjon og intuisjon, men også om teknisk dyktighet og grundig forberedelse. Uansett hvilken metode en skuespiller velger, er det en ting som er sikkert: de beste prestasjonene oppstår når teknikken blir usynlig.

Når publikum sitter og ser en film eller teaterstykke, ser de en komplett person, levende og bryggjende på skjermen eller scenen. Det er resultatet av timers arbeid, og det er derfor vi fortsatt blir trollbundet av skuespill i en verden full av underholdningsmuligheter.