Sort-hvitt fotografering: det tidløse uttrykket og veien mot 2027

Det tidløse blikket — hva sort-hvitt egentlig gjør med oss

Sort-hvitt fotografering er noe av det mest paradoksale i den visuelle verden: en teknikk som mangler akkurat halvparten av virkeligheten vi ser — fargen — og likevel oppleves som mer autentisk og sann enn mange fargebilder. Det er som om fravær av farge tvinger blikket til å se dypere, å søke etter det som egentlig er der — strukturen, lyset, skyggen, ansiktsuttrykket, øyeblikket. Monokrom fotografering er ikke en erstatning for farge; det er et eget visuelt språk med sine egne regler, sin egen grammatikk og sin egen sjel. Og det er et språk som stadig tiltrekker seg nye utøvere, fra hobbyentusiaster med enkle speilreflekskameraer til profesjonelle portrettfotografer og kunstnere på internasjonale utstillinger.

Denne artikkelen tar deg med på en reise gjennom det monokrome fotografiets verden — fra de tidlige daguerrotypiene på 1800-tallet til AI-drevet bildebehandling i 2027. Vi ser på hva som gjør sort-hvitt tidløst, hvilke tekniske ferdigheter som skiller det gode fra det gjennomsnittlige, og hva slags fremtid fotografer og kreative innholdsskapere kan forvente seg i en bransje som endrer seg raskere enn noensinne. Enten du er nybegynner med mobiltelefon eller en erfaren filmfotograf, er det noe i sort-hvitt som taler til deg på et dypere plan — og dette er historien om hvorfor.

Fra daguerreotypi til darkroom — fotografihistorie i sort-hvitt

Fotografiets aller første bilder var sort-hvitte, ikke av estetisk valg, men av ren teknologisk nødvendighet. Louis Daguerre presenterte sin banebrytende daguerreotypiprosess for Frankrike i 1839, og verden fikk for første gang muligheten til å fange virkeligheten i et bilde — om enn med lang eksponeringstid og sølvoksid på metallplater. Disse tidlige bildene hadde en nesten overnaturlig skarphet og detaljrikdom, og vi kan fortsatt i dag bli slått av styrken i komposisjonen og blikket bak kameraet. Fotografer som Matthew Brady dokumenterte den amerikanske borgerkrigen med en råhet og intimitet som intet maleri kunne matche, og satte dermed standarden for visuell journalistikk i generasjoner fremover.

Gjennom 1900-tallet ble sort-hvitt fotografering raffinert til en ekte kunstform av mestere som Alfred Stieglitz, Edward Weston og Dorothea Lange. Henri Cartier-Bresson, franskmannen som regnes som fotografiets mester av «det avgjørende øyeblikket», brukte aldri fargefilm aktivt — han mente sort-hvitt lot innholdet i bildet tale uten distraksjonen fra farger. Ansel Adams løftet naturlandskapet til nye høyder gjennom sitt «Zone System», en vitenskapelig tilnærming til eksponering og fremkalling som ga ham kontroll over hvert eneste grånyansetrinn. Det er hans bilder av Yosemite, Half Dome og de utrolige klippeformasjonene i det amerikanske sørvest som setter standarden for hva sort-hvitt naturfotografering kan være.

Fargefilm ble kommersielt tilgjengelig på 1930-tallet og bredte seg gradvis utover i de neste tiårene, men sort-hvitt fotografering gav seg ikke. Fotojournalister, portrettfotografer og kunstnere holdt fast ved det monokrome uttrykket lenge etter at fargen var teknisk mulig, nettopp fordi sort-hvitt hadde sine egne unike egenskaper og muligheter. Darkroom-kulturen, med sin røde betrakterlampe, sine kjemikalier og den nesten magiske prosessen der bildet gradvis materialiserte seg i fremkallerbakken, ble en rituell del av fotografens håndverk. Det var noe meditativt og intenst ved å stå i mørkerommet og se et bilde vokse frem — noe som aldri kunne erstattes av en printer eller en skjerm.

Monokrom i tall — sort-hvitt-fotograferingens globale omfang

Sort-hvitt fotografering er langt fra en nisje forbeholdt nostalgienter og kunstnere. Globale undersøkelser og bransjedata viser at interessen for monokrom estetikk vokser jevnt, særlig blant yngre fotografer og innholdsskapere som søker noe annet enn det umiddelbare, fargesprakende innholdet som dominerer sosiale medier. Her er noen tall som illustrerer omfanget og veksten i dette visuelt rike feltet.

Hva gjør sort-hvitt fotografering tidløst? De dype grunnene

Det finnes en rekke grunner til at sort-hvitt fotografering overlevde overgangen til fargefilm, og siden til digital — og nå truer med å overleve den kunstige intelligensens inntog. Den første og kanskje viktigste grunnen er at sort-hvitt bilder fjerner en vesentlig kilde til visuell støy: fargen. Hjernen vår bruker enorme kognitive ressurser på å prosessere og tolke farger, og når disse er borte, frigjøres oppmerksomheten til å fokusere på form, tekstur, lys, skygge og innhold. Et portrett i sort-hvitt lar oss se inn i øynene til den avbildede på en måte som fargefotografiet noen ganger konkurrerer om med bakgrunnen, klærne og hudens fargetoner.

Det er også noe ved sort-hvitt som oppleves som ærlig og direkte. Farge kan skjule eller forsterke følelser på måter som noen ganger virker manipulerende; et rødt rom kan fremkalle aggresjon, et blått kan gi ro, uten at dette nødvendigvis sier noe om øyeblikket eller personen i bildet. Sort-hvitt striper bildets mening ned til det aller vesentligste — og det er nettopp denne nøkternheten mange fotografer søker. Det er en grunn til at dokumentarisk fotografering, portrettkunst og gatejournalistikk fortsatt produserer sine sterkeste arbeider i monokrom: det er vanskelig å late som om noe er annet enn det er i et sort-hvitt bilde.

Det estetiske tidsspranget er også en del av svaret. Sort-hvitt bilder «dateres» ikke på samme måte som fargebilder. Et fargebilde fra 1975 skriker sitt opphav gjennom sine fargenyansekoder og kjemiske behandlingskarakteristika. Et sort-hvitt bilde fra samme periode kan se ut som det ble tatt i 1935 — eller i dag. Denne tidsløsheten gjør at sort-hvitt verk forblir estetisk relevante over generasjoner, noe som også forklarer hvorfor kunstmarkedet betaler premiumpris for klassiske sort-hvitt fotografi-print, mens mange fargebilder fra samme era oppleves som tidsstempler snarere enn kunst.

Røntgenbilde av sjelen — portrettfotografens perspektiv

Portrettfotograf Ingrid Haugen fra Oslo har fotografert i sort-hvitt i over tjue år og underviser i monokrom teknikk ved Norsk Fotografiforbund. Hun beskriver sort-hvitt som å snakke et eget dialekt av et universelt språk — en dialekt som tvinger fotografen til å lytte mer nøye til motivet.

"Når jeg skrur av fargen, begynner folk å se personen i bildet — ikke klærne, ikke hårfargen, ikke bakgrunnen. Det er noe befriende ved det. Jeg kan konsentrere meg om lyset i øynene, rynkene i huden, spenningen i skuldrene. Sort-hvitt er et røntgenbilde av sjelen — du kan ikke gjemme deg i det."

Lys, kontrast og komposisjon — de tekniske grunnsteinene i sort-hvitt

Det finnes en utbredt misforståelse blant nybegynnere om at sort-hvitt fotografering er enklere enn farger — at man rett og slett tar et fargebilde og konverterer det til gråtoner. Dette er teknisk mulig, men resultatet er sjelden tilfredsstillende. Sort-hvitt fotografering krever faktisk en dypere forståelse av lys enn fargearbeid, fordi lyset er alt du har å jobbe med. Kontrasten mellom lyse og mørke partier skaper bildets tredimensjonalitet, tekstur og dramaturgi. Et hvitt skjørt mot en hvit bakgrunn forsvinner i sort-hvitt; i farger er det kontrasten mellom tekstur og farge som holder elementer fra hverandre — i sort-hvitt er du nødt til å komponere lyset annerledes.

Fotografer som arbeider bevisst i sort-hvitt lærer å se motivet i gråtoner allerede gjennom søkeren. De tenker på hvordan en rød blomst mot grønt gress vil se ut når begge farger rendres til nesten identiske grånyanser — et problem som løses ved å bruke fargefiltere. I den analoge æra brukte fotografer fysiske linsefiltre (gul, oransje, rød, grønn) for å kontrollere hvordan farger ble gjengitt som grånyanser. En rødfilter gjør blå himmel dramatisk mørk og lyser opp røde roser; en grønnfilter fremhever bladverk og teksturer i vegetasjon. I Lightroom og Photoshop kan disse filtrene i dag emuleres digitalt med full kontroll i etterbehandlingen, uten å ha hatt riktig filter på linsen da bildet ble tatt.

Komposisjonen i sort-hvitt fotografering følger de samme prinsippene som i all god fotografering — tredjedelregelen, ledende linjer, rammer, negativ plass — men de oppleves sterkere fordi det er færre visuelle elementer som konkurrerer om oppmerksomheten. Store mestere som Cartier-Bresson og Sebastião Salgado visste at et godt sort-hvitt bilde måtte bære seg selv, uten fargens hjelp, og de bygde komposisjoner av en arkitektonisk renhet som gjør bildene like sterke i dag som den dagen de ble tatt. For den ambisiøse hobbyentusiast er det uvurderlig å studere disse mesterne nøye — ikke for å kopiere, men for å internalisere det grammatiske grunnlaget for det visuelle språket de behersket.

Sort-hvitt i den digitale æraen — fra RAW-fil til ferdig bilde

Overgangen fra analog til digital har revolusjonert sort-hvitt fotografering på to fundamentale måter: det er blitt uendelig mye billigere å eksperimentere, og mulighetene for kreativ kontroll i etterbehandlingen er nærmest grenseløse. Der den analoge fotografen brukte dagevis og dyre kjemikalier for å prøve seg frem i darkroomen, kan en digital fotograf i dag ta hundrevis av bilder og prøve titusenvis av justeringer på sekunder. Lightroom, Capture One, Silver Efex Pro og en rekke andre programvarer gir tilgang til verktøy som var utenkelige i darkroom-æraen, inkludert presis kontroll over kornstruktur, lokale lyskorreksjoner og avansert masking.

Å skyte i RAW-format er essensielt for seriøst sort-hvitt arbeid, fordi RAW-filen bevarer all informasjon sensoren fanget opp — inkludert full fargeinformasjon — slik at du kan ta bevisste valg om gråtonegjengivelse i etterbehandlingen. JPEG-filer har allerede konvertert og komprimert informasjonen, og gir deg langt mindre spillerom. En god RAW-fil gir fotografen tilgang til alle de samme fargekanal-justeringene som analoge filtere tilbød, men uten begrensningene: du kan justere rødkanalen for å mørkne en blå himmel, lyse opp en ansiktstone og tilpasse kontrastene i skyggesonene — alt dette lenge etter at lukkeren klikket.

Det er også verdt å nevne kameraer med egne monokrome sensorer — som Leica M Monochrom-serien — der sensoren er designet utelukkende for sort-hvitt fotografering og ikke har de fargefiltermosaikkene (Bayer-matrisene) som normale sensorer er utstyrt med. Dette gir en dramatisk økning i skarphet og gjengivelse av fine detaljer, fordi hvert piksel brukes til å fange lysstyrke fremfor å deles mellom røde, grønne og blå lysdata. Resultatet er bilder med en taktil, nesten filmatisk tekstur som digitale konverteringer sjelden kan matche — og det er nettopp dette mange analoge purister og kvalitetsbevisste fotografer er villige til å betale den høye prisen for.

Nøkkeltall: markedet for sort-hvitt og monokrom teknologi

Etterspørselen etter sort-hvitt fotografering driver et betydelig segment av fototeknikk- og redigeringsprogramvaremarkedet. Fra spesialiserte kameraer til nisjeprogramvare og printjenester vokser sektoren jevnt, drevet av sosiale medier, kunstmarkedet og en ny generasjon fotografer som søker dybde og distinksjon i sitt visuelle uttrykk.

Fra Ansel Adams til Instagram — sort-hvitts kulturelle reise

Det er sjelden at en kunstnerisk tradisjon klarer å bevare sin relevans og prestisje gjennom så radikale teknologiske skifter som fotografiet har opplevd. Sort-hvitt fotografering ble ikke etterlatt i darkroomen da digitalteknologien kom; det ble båret videre av generasjoner av fotografer som hadde lært at medium og teknikk er to forskjellige ting. Fotografer som Sebastião Salgado — den brasilianske mesteren som dokumenterte gullgruvearbeiderne i Serra Pelada og flyktningkriser over hele verden — valgte aktivt sort-hvitt som et estetisk og etisk valg. De mente at farge ville trivialisere og sensasjonalisere det de dokumenterte, og at monokrom estetikk tvang publikum til å møte motivet i sin sanne form.

På 1980- og 1990-tallet ble sort-hvitt i stor grad redefinert av motebransjen. Fotografer som Helmut Newton og Peter Lindbergh løftet sort-hvitt motebilder til en dramatisk, kontrastrik estetikk som satte standarden for hele dekader. Helmut Newtons dristige, maktladede bilder av kvinner — alltid i sort-hvitt, alltid med en intens energi i komposisjonen — bidro til å forme vår forståelse av hva det monokrome bildets potensial er. Peter Lindberghs naturalitetses-tetikk, der han fotograferte verdens viktigste modeller uten sminke og med naturlig lys, demonstrerte det monokrome bildets unike evne til å finne kraft i det ekte og uperfekte.

Instagram og andre visuelle plattformer på 2010-tallet revitaliserte sort-hvitt i bred populærkultur. Apper som VSCO, Snapseed og Lightroom Mobile demokratiserte tilgangen til profesjonelle redigeringsverktøy, og plutselig kunne hvem som helst lage bilder med en dramatisk, filmaktig monokrom estetikk ved hjelp av telefonen. Sort-hvitt ble et verktøy for å signalisere visuell bevissthet og artistisk intensjon i et medium som ellers ble preget av filtreringskultur og overfladisk estetikk. Paradoksalt nok ble det eldste fotografiske uttrykket ett av de tydeligste tegnene på sofistikasjon i den sosiale medieæraen.

Premium-merkevarer velger sort-hvitt — et kommersielt fremtidssignal

Tomas Eriksson, kreativ direktør for et nordisk reklame- og innholdsstudio, peker på en klar tendens i sine oppdragsgiveres forespørsler de siste par årene. Merkevarer fra luksusvarer til livsstilsprodukter og kultur beveger seg mot det monokrome uttrykket, og etterspørselen er ikke tilfeldig.

"Vi ser en klar bevegelse mot det autentiske. Merkevarer er lei av det hyper-polerte, digitalt perfekte uttrykket. Sort-hvitt gir dem umiddelbar tyngde og troverdighet — og i 2027 tror jeg det vil være det dominerende visuelle uttrykket for premium-innhold innen livsstil og kultur. Det sier noe om karakter. Farger kan bearbeides og manipuleres til det ugjenkjennelige; godt sort-hvitt kan det ikke."

Slik ser sort-hvitt fotografering ut i 2027 — et fremtidsblikk

Vi er allerede i 2025, og fotografibransjen endrer seg i et tempo som ville vært utenkelig for bare ti år siden. Generativ kunstig intelligens er i ferd med å redefinere hva vi mener med et fotografi, og sort-hvitt-estetikken er i sentrum av denne revolusjonens vakreste og mest kontroversielle muligheter. I 2027 vil AI-assisterte sort-hvitt-verktøy gjøre det mulig for fotografer uten darkroom-ferdigheter å produsere bilder med en Ansel Adams-aktig tonedybde og rikdom, komprimert inn i et automatisert redigeringsforslag som dukker opp på skjermen sekunder etter at lukkeren klikker. Disse modellene vil være trent på millioner av anerkjente sort-hvitt-bilder og vil forstå lys, tonale relasjoner og komposisjon på et dypt strukturelt nivå.

Den analoge renessansen — den sterke tilbakekomsten til filmphotografering som startet rundt 2018 og ikke viser tegn til å avta — vil i 2027 ha produsert en hel generasjon fotografer som er skolert i begge verdener. Disse fotografene vil bruke analog sort-hvitt film (Kodak Tri-X, Ilford HP5 og Delta-serien) for å eksperimentere og skape spontanitet, og digitale verktøy for å ferdigstille og distribuere arbeidet. Hybridarbeidsflyten — analog innfanging, digital etterbehandling og distribusjon — vil i 2027 være normen, ikke unntaket, blant seriøse amatører og profesjonelle som ønsker det beste fra begge verdener.

Kameraprodusentene reagerer allerede. Fujifilm, som alltid har vært sensitiv overfor fotografers estetiske preferanser, har inkludert stadig mer avanserte sort-hvitt-simuleringer i sine kameraer — ACROS-filmsimuleringen er blant de mest beundrede i bransjen. I 2027 vil vi sannsynligvis se kameraer med maskinlæringsmodeller innebygd i selve bildebehandlingsenheten, som kan analysere motivet og foreslå en optimalisert sort-hvitt-tolkning basert på treningsdata fra tusenvis av anerkjente fotografer. Sony, Nikon og Canon vil konkurrere med egne avanserte monokrome fremhevingsmoduser i sine flaggskipkameraer, og Leica vil sannsynligvis lansere neste generasjon M Monochrom med en sensor over 60 megapiksler.

I innholdsskaperverdenen vil sort-hvitt-estetikken i 2027 bli enda mer distinkt som merkevaredifferensiering. I en visuell verden mettet av AI-generert farge og hyperrealistiske digitale bilder, vil sort-hvitt fremstå som en menneskelig signatur — et tegn på at dette er skapt av et menneske, med en intensjon og et håndverk bak linsen. Merkevarer som ønsker å kommunisere autentisitet, håndverk og tidstestede verdier vil i stadig større grad velge monokrom visuell kommunikasjon. Og fotografene som behersker dette språket — som forstår lys, kontrast, tonekurver og komposisjon på et dypere nivå — vil ha en sterk konkurransefordel i et marked der AI demokratiserer alle andre deler av fotoyrket.

Praktiske råd for den ambisiøse hobbyfotografen

Å begynne å fotografere bevisst i sort-hvitt krever ikke nødvendigvis nytt kamera eller dyrt utstyr. Det første og viktigste steget er å endre måten du ser på, lenge før du tar bildet. Prøv å se for deg motivet du betrakter i gråtoner: hvor er de lyse partiene, hvor er skyggene, og hva skjer med motivet når fargen forsvinner? Mange fotografer setter kameraet sitt i live-view sort-hvitt-modus for å se en sort-hvitt-forhåndsvisning gjennom søkeren mens de fremdeles skyter i farget RAW — slik får de det beste av begge verdener og trener øyet til å tenke monokomt.

Studer mestere aktivt og bevisst — ikke bare bla forbi dem. Ansel Adams' bilder finnes i høyoppløselige fotosamlinger online; studer hans bruk av sky-kontraster, hans behandling av skyggepartiene og hans tilnærming til horisonten i landskapsbilder. Henri Cartier-Bressons bybilder demonstrerer komposisjonens geometriske kraft på en måte som er like lærerik i dag som da de ble tatt. Dorothea Langes dokumentarbilder vil vise deg hva riktig lys kan gjøre med et menneskelig ansikt — studer særlig «Migrant Mother» og analyser hvert eneste tonale lag i bildet.

I etterbehandlingen er Silver Efex Pro (nå en del av Nik Collection, tilgjengelig gratis) det mest spesialiserte verktøyet for sort-hvitt konvertering. Programmet simulerer en rekke klassiske sort-hvitt filmtyper og gir deg full kontroll over filtersimulering, kornstruktur og tonekurver i en intuitiv og visuell flate. Lightroom er også utmerket, særlig HSL-panelet der du kan justere hvordan individuelle fargekanaler gjengis som gråtoner — det nøyaktige digitale ekvivalentet til analoge fargefiltere. Unngå bare å bruke «Desaturate»-funksjonen: dette gir et flatt, livløst sort-hvitt bilde uten den kontrastrikdommen og dybden som karakteriserer godt monokromt arbeid.

Endelig: print bildene dine. Et sort-hvitt bilde på godt printepapir — Baryta-papir, som etterligner det klassiske silver gelatin-papiret fra darkroom-æraen — har en dimensjonalitet og en tilstedeværelse som ingen skjerm kan reprodusere. Mange fotografer oppdager at bilder de var likegyldige til på skjermen åpenbarer sin sanne kvalitet og tyngde først når de er printet i A3 eller A2 på riktig papir. Det er i det øyeblikket du forstår at sort-hvitt fotografering til syvende og sist handler om lys på papir — akkurat som det alltid har gjort, fra daguerrotypiens dager og frem til i dag.

Korn, patina og sjel — det analoge comebacket som ingen forutså

En av de mest overraskende trendene i moderne fotografering er den massive renessansen for analog sort-hvitt film. Kodak rapporterer om rekordsalg av sin klassiske Tri-X 400-film, og Ilford Photo i England — den ledende produsenten av sort-hvitt film og papir — har utvidet produksjonskapasiteten sin tre ganger siden 2018 for å møte den voksende etterspørselen. Demografien er overraskende: den største vekstgruppen er fotografer under 30 år, mange av dem har aldri berørt et analogt kamera før de bevisst valgte det som kreativt verktøy — ikke av nostalgi, men av nysgjerrighet og intensjon.

Hvorfor er unge fotografer tiltrukket av et medium som er tregere, dyrere og mer krevende enn digital fotografering? Svarene er sammensatte, men et gjennomgående tema er behovet for intensjon og tilstedeværelse. Med analog fotografering har du et begrenset antall eksponeringer — ofte 36 per rull — og du vet ikke hva du har fanget før filmen er fremkalt. Denne begrensningen tvinger deg til å tenke mer, se nøyere og velge dine øyeblikk med større omhu. I en tid der alle har ubegrenset lagringskapasitet og kan ta tusenvis av bilder uten konsekvenser, oppleves filmrullens naturlige begrensning paradoksalt nok som en frigjørende disiplin.

Det analoge kornet — den tilfeldige, organiske teksturen som oppstår av lysfølsomme sølvkristaller på filmoverflaten — er en annen drivende kraft bak renessansen. Digitalt korn, simulert i programvare, kan se overbevisende ut, men erfarne fotografer vil hevde at det mangler den variasjonen og det tilfeldige elementet som gir analogt korn sin unike karakter. Ilford Delta 3200, en ekstremt lysfølsom film beregnet for mørke omgivelser, produserer et dramatisk, ekspressivt korn som gir bilder en tekstur og en råhet som er vanskelig å emulere digitalt. Det er i dette uforutsigbare, levende kornet at mye av filmfotograferingens sjarm ligger.

Fra galleri til sosiale medier — sort-hvitt som kunstnerisk erklæring

Sort-hvitt fotografering nyter en sterkere posisjon i det seriøse kunstmarkedet enn noensinne. Internasjonale gallerier som FOAM i Amsterdam, Les Rencontres d'Arles i Frankrike og Fotografiska i Stockholm og New York presenterer stadig mer sort-hvitt-dominerte utstillinger, og prisene på signerte sort-hvitt-prints stiger år for år. En limited edition sort-hvitt print av en kjent fotograf — Sebastião Salgado, Josef Koudelka, Vivian Maier — kan selges for titusener til hundretusener av kroner på internasjonale auksjoner, og det er få tegn til at markedet vil kjøle seg ned innen overskuelig fremtid.

Men sort-hvitt fotografering er ikke forbeholdt de privilegerte kunstmarkedsaktørene. Instagram, 500px, Flickr og spesialiserte fotosamfunn som Monochrome Awards gir alle fotografer — fra absolutte nybegynnere til erfarne profesjonelle — et publikum for sitt monokrome arbeid. Monochrome Awards, den internasjonale konkurransen og nettverket dedikert utelukkende til sort-hvitt fotografering, har hvert år titusenvis av innsendte bilder fra over 100 land, og vinnerne representerer et imponerende spekter av stiler, temaer og teknikker. Dette demokratiske aspektet ved sort-hvitt fotografering er noe av det som gjør det spesielt: det er tilgjengelig for alle, men beherskes av få — og avstanden mellom de to er akkurat stor nok til å gjøre reisen meningsfull.

I 2027 vil grensen mellom det kommersielle og det kunstneriske innen sort-hvitt fotografering være mer flytende enn noensinne. Innholdsskapere som utvikler en distinkt monokrom visuell identitet vil kunne selge prints, kurse andre fotografer, samarbeide med merkevarer og bygge et publikum som verdsetter den genuint menneskelige dimensjonen ved håndverket. Sort-hvitt fotografering i 2027 er ikke bare et filter eller en teknikk — det er en filosofisk posisjon, en måte å si til verden at du er villig til å se dypere, å strippne bort det overfladiske, og å finne sannheten i lyset. Og det er en posisjon som aldri vil gå av moten.