Søt street food fra Yangon til Oslo: Min matreise

Når gatekjøkkenet ble min klasse

For tre år siden sa jeg opp jobben som lærer og dro på reise. Planen var å skrive en bok. Det som skjedde var at jeg falt for søte gatekjøkkener rundt verden – og dessertene ble min lærer i kultur, språk og menneskekunnskaper. Fra små stallholders i Bangkok til gatekjøkkenentreprenører i Delhi og Casablanca, har jeg hørt historier, smakt tradisjoner, og lært at søt mat er språket som alle forstår.

Denne reportasjen er en kjærlighetsnotat til alle dem som står ved sin panne på gaten klokka seks om morgenen, før solen blir for varm – og som deler sine farfars oppskrifter med verden.

Yangon: Mango sticky rice og minner

Min første stopp var Yangon, Myanmar. På gate 26 fant jeg en dame ved navn Hnin som hadde solgt mango sticky rice fra samme hjørnestall i 30 år. Hun arbeidet fra fem om morgenen til klokka tolv. Hennes hendig delte oppskrift med meg: ripe selv, kok ris i kokosmjølk, la det kjøle, og vent på den perfekte mango – hele kunsten ligger i tidspunktet.

Hnin fortalte at hennes mor var flyktning fra krigen, og at denne desserter hadde vært hennes første inntekskilde. Nå solgte hun til både turister og lokale som hadde besøkt henne daglig i flere tiår. En dessert som samlet mennesker over generasjoner.

Bangkok: Melkekoffei og drømmer

I Bangkok møtte jeg to venner, Somchai og Nok, som hadde åpnet sitt eget gatekjøkken for å servere en familieoppskrift på melkekaffei-is (kopi dengan kondensert melk som fryses). Det var senmodernistisk gatekjøkken – de brukte Instagram, hadde unge kunder fra startups, og drømte om å åpne en kaffebar. Møtet med disse to ga meg forståelsen for at gatekjøkkenet ikke er bare tradisjon – det er også framtiden for små entrepenører.

De lærte meg at søt street food er en mulighet for mennesker uten stor kapital til å skape sitt eget næringsliv og være sin egen sjef.

Tall fra min reise

Min søte gatekjøkken-reise spenner over tre år og fem land.

Hjem til Oslo: Lussekatt møter mango sticky rice

Når jeg kom hjem til Oslo, var det merkelig å se søt street food komme til Norge. Jeg skjønte at det jeg hadde lært under reisen, nå skjedde hjemme. Nybegynnere og nysgjerrige nordmenn åpnet gatekjøkkener basert på oppskrifter fra sine hjemland. En koreaner lagde bingsu, en egyptian lagde kunafa, en somalier lagde sambouska med fruktsukker. Hver med sin egen fortelling og drøm.

Jeg gikk fra å være en turist som smaker, til å være en formidler av historiene. Det var transformativt.

Mat som møtested

Søt street food er ikke bare mathistorie – det er menneskehistorie. Det handler om fattige mennesker som deler sin kultur, rike mennesker som lærer ydmykhet, og mennesker fra helt ulike bakgrunner som møtes rundt en dessert.

Min reise endte der den begynte – på gaten, med en håndlaget dessert, og mennesker som deler en kaffe og en latter. Jeg har skrevet en bok om dette, men det viktigste har jeg lært fra hver person jeg møtte: at det er solidaritet og kjærlighet i hver liten dessert som selges på gaten. Det er alt som trengs.