De mest fascinerende lydene i verdens språk

Fra munnhule til øre

Språk høres forskjellig ut fordi de bruker helt ulike lyder, betoninger, og tonefølger. Ta kinesisk som eksempel — mandarin-kinesisk bruker tonefølger som en integrert del av ordene. Ordet 'ma' kan bety 'mamma', 'hamp', 'hest', eller 'skjell' avhengig av hvilket tonefølge du bruker.

Dette gjør mandarin til et 'tonespråk'. Arabisk, på sin side, bruker lyder fra dypere ned i halsen og brystkassen — lyder som vesterledinger sjelden eller aldri bruker. Og mange afrikanske språk bruker klikkelyder — lystige lyder som lages ved å trekke luften inn i stedet for ut.

Disse forskjellene oppstår fordi hver kultur utviklet sitt eget behov for å kommunisere effektivt med omgivelsene og befolkningen rundt seg.

Tall og trender

Verdens språk bruker en utrolig variasjon av lyder. Fra det minste antallet til hundrevis av ulike konsonanter og vokaler, har mennesker funnet opp en utallig måte å kommunisere.

Tonespråk — musikalske ord

Tonespråk er språk hvor tonefølgen på en stavelse endrer betydningen av ordet. Det finnes tusenvis av tonespråk i verden, spesielt i Afrika, Asia, og Amerika. Mandarin-kinesisk har fire toner (eller fem hvis man teller det 'nøytrale' tonen), cantonesk har hele ni!

"Så snart et barn er født, begynner det å lære språkets lyder. Ved 12 måneder har det allerede utviklet 'øret sitt' for sitt modersmål, og andre lyder begynner å virke fremmede."

Haleslyder og guttural lyder

Arabisk er kjent for sine såkalte 'guttural' lyder — lyder som oppstår dypere ned i halsen eller brystkassen enn det norske språk bruker. Arabisk har flere såkalte 'pharyngeal' lyder og 'glottal' lyder.

Disse lydsene er ikke bare annerledes for ikke-arabisktalende — de er bokstavelig talt dannet helt andre steder i munnen og halsen enn det vi er vant til. Det samme gjelder for hebraisk, farsi, og mange andre språk. For talere av disse språkene er det gjerne like vanskelig å lage perfekte norske 'r' eller 'kj'-lyder som det er for norsktalende å lage en god arabisk 'ayn' eller 'ghayn'.

Lingvistisk sett viser dette hvor dyptgripende forskjeller mellom språk kan være — det handler ikke bare om ordforråd, men om hvordan kroppen lager lyder.

Klikkelydenes intrikate verden

Klikkelydene er en fascinasjon for lingvister verden over. Brukt i språk som khoisan-språkene i Sør-Afrika, i swahili, og i andre språk, høres klikkelydene ut som om talerne klisker med tungen eller tennene.

Det finnes faktisk flere typer klikkelyder, dannet på ulike steder i munnen: alveolær klikkely (som en piskesnelle), palatal klikkely (som et kyss), lateral klikkely (på siden av tungen), og velar klikkely (bakover i munnen). For språk som bruker disse, er det like naturlig som å si 'k' eller 's' for norsktalende.

Klikkelydene viser at mennesker, når de trenger nye lyder, kan være ekstremt kreative — med kroppen sin som instrument.

Prosodi, aksent, og melodien i språket

Selv hvis to språk bruker mer eller mindre de samme lyder, kan de høres helt ulike ut på grunn av prosodi — altså melodien, tempoet, og betoningen. Engelsk har en helt annen prosodisk mønster enn norsk, selv om begge er germanske språk som deler mye ordforråd.

Italiensk høres helt annerledes fra norsk ikke bare på grunn av lydsene, men på grunn av prosodien — italiensk har større variasjon i tonehøyde og naturlighet i hvordan ordene flyter sammen. Tone, aksent, og rytme gjør at et menneske kan kjenne hvilken del av verden en person kommer fra, bare ved å høre dem snakke ett eneste ord.

Prosodi er ofte det første vi legger merke til når vi hører et nytt språk — før vi engang forstår ordene, vet vi at noe er annerledes.