Hvorfor høres språk så vilt forskjellig ut?

Hvorfor kinesisk høres totalt annerledes ut enn norsk

Når du hører noen snakke kinesisk (Mandarin), høres det ut som en helt annen verden av lyder. Ikke bare ulike ord – hele grunnlaget for hvordan språket fungerer er annerledes. Det samme gjelder vietnamesisk, thai, yoruba, eller japansk. Men norsk? Det høres helt «normalt» ut fordi du vokste opp med det.

Hemmeligheten ligger i tre ting: tonefallssystem, lydsettet (fonemer), og ordrekkefølge. Når disse kombineres på ulike måter, oppstår språk som kan høres helt fremmede ut for oss.

Her er en guide til hva som gjør språk så forskjellige – og hvorfor noen språk høres kompliserte ut for dine ører, mens innfødte snakker som det var det enkleste i verden.

Tall og trender

Tonefallssystem: Den mystiske lykkien for øret

I norsk hører du på ordet – dets ordklasse, kontekst – for å forstå betydningen. Men i mandarin-kinesisk er ordet selv bygd på toner. Ordet «ma» kan bety «mor» (mā), «hamp» (mà), «hest» (mǎ) eller «skjelle ut» (mà) – det avhenger helt av hvilket tonefall du bruker. Samme lydkombinasjon, men helt ulik betydning.

Mandarin har fire hovednoner: høy flat (mā), stigende (má), dipsende (mǎ), og fallende (mà). Vietnamesisk har seks toner. Kanton-kinesisk har ÅTTE. For en norsktalende som ikke er vant til å «manipulere» tonefallet, høres det ut som å mase eller på en merkelig måte.

Norsk har to «tonaliteter» (som Østlandet og Vestlandet bruker annerledes), men det er ikke et tonesystem som mandarin. Det er én av grunnene til at norsk høres så flat ut for øret til noen som snakker tonespråk.

Lydsettet: Hva som er «mulige» lyder

Norsk har omkring 20-24 konsonanter og 9 grunnleggende vokaltyper (med diftongier blir det flere). Mandarin kinesisk har omkring 21 konsonanter. Engelsk har mange flere. Men det er ikke bare antallet – det er hvilke lyder som oppfattes som ULIKE.

Norsk skiller mellom «r» og «l». Japansk gjør ikke det – eller rettere sagt, japansk har én lyd som ligger mellom norsk r og l. For en japaner høres norsk «r» og «l» kanskje litt annerledes ut, men ikke som to helt separate lyder.

På samme måte oppfatter norsktalende som regel ikke ulike former for «p» (som aspirert vs. ikke-aspirert p). Men i mandarin er det to HELT ulike lyder. «Pi» (aspirert) vs «bi» (ikke-aspirert) er to ulike ord. Derfor høres mandarin kanskje litt «plosiv» eller «eksplosiv» ut.

Ordrekkefølge og grammatikk: Hvor ordene skal være

Norsk er Subjekt-Verb-Objekt (SVO): «Jeg spiser eple.» Engelsk også. Tysk er Subjekt-Objekt-Verb (SOV): «Ich esse den Apfel.» Japansk er SOV: «Watashi wa ringo wo tabemasu.» Det høres helt annerledes ut.

Og så er det ordsammensetninger. Tysk «Schadenfreude» er ett ord som betyr «glede over andres ulykke». I norsk må vi bruke flere ord for samme konsept. Kinesisk bygger ord gjennom kombinasjon av «radikal»-elementer som hver har en betydning. Det blir komprimert, og derfor høres det kanskje raskere ut.

Grammatikk påvirker også rytmen. Norsk har endinger på noen ord. Engelsk har knapt noen. Italiensk og spansk har mye endinger. Mandarin har INGEN grammatiske endinger – alt uttrykkes gjennom ordrekkefølge og små partikal-ord. Det gjør mandarin-språket lydmessig «renere» og kanskje mer direkte.

Når alt kombineres: En helt annen musikalitet

Når du kombinerer disse tre elementene – tonefall, lydsettet og ordrekkefølgen – oppstår språk med helt ulike «musikaliteter». Mandarin høres knapt og musikalsk ut (tonefallet gir «melodi»). Fransk høres nasalt og elegant ut. Tysk høres hard og direkte ut. Norsk høres gjennomsnittlig rolig og «flat» ut.

Det er ikke at noe språk er bedre eller verre – det er at våre ører er programmert for det vi vokste opp med. En mandarin-høyttalender oppfatter deg som å snakke på en merkelig, lite-melodisk måte når du snakker engelsk.

Neste gang du hører et språk som høres helt rart ut, husk: det er ikke språket som er rart. Det er bare at det er bygd på andre regler enn det du er vant til. Og det er helt magisk når du skjønner det.