Squid Game vs Parasite: Asiatisk peak TV

Fra lokal hit til global fenomen

For bare noen år siden var sørkoreansk underholdning først og fremst kjent i Asia. I dag er det sånt som erobrer verden. Netflix' Squid Game brøt rekorder ved å bli det mest sett på streamingtjenesten, mens Parasite gjorde det som ingen ikke-engelskspråklig film hadde gjort før — den vant Oscaren for beste film.

Hva er det som gjør sørkoreansk film og TV så uimotståelig? Er det historiene, karakterene, visuell stil, eller er det noe dypere? Svaret er kanskje at Korea har noe som Hollywood har glemt — en evne til å fortelle sannheter som gjør folk ukomfortable.

Både Squid Game og Parasite handler om ulikhet, klassekamp og menneskets grunnleggende natur når desperate situasjoner oppstår. De er ikke underholdning for underholdningens skyld — de er kunstnerisk uttrykkelse med et bitt.

Squid Game: Leker som endedom

Squid Game følger 456 mennesker som er desperate for penger. De blir invitert til å spille barneleker for å vinne en enorm premiepott — men hver som taper dør. Konseptet er brutalt enkelt, og kjøkkenet går i gang med det samme.

Det genialt ved Squid Game er at hver lek representerer noe større. Red Light, Green Light blir en metafor for å fungere under press. Marmorspillet blir en test av tillit. Og hele showet blir en kritikk av kapitalistisk samfunn der fattige mennesker må risikere livet for en sjanse.

Regissør Hwang Dong-hyuk brukte visuelle kontrastskaper som et våpen — rik mot fattig, uskyld mot ondskap, farge mot mangel på farge. Serien ble seet av folk over hele verden, og mange så sitt eget samfunn reflektert på skjermen.

Parasite: Klassekrigenes meisterwerk

Parasite handlet også om klasseforskjeller, men på en helt annen måte. En arbeiderfamilie infiltrerer et velstånde hjem gjennom falske kvalifikasjoner. Det starter som en komedieskisse — de forgjeldede mot de rike — men ender som en tragisk eksplosjon av ujamlikt samfunn.

Direktør Bong Joon-ho brukte sin arkitektur som et karakter selv. Det store, åpent moderne huset kontraster mot det små halvkjellerleiligheten hvor familien bor. Én familie har utsikt til himmel, den andre til beina på folk som går forbi vinduet.

Filmen er både intelligent satire og thriller. Den latter på hvordan de rike er så naive og isolert fra virkeligheten at de ikke engang ser det som skjer under nesen deres. Men det er også bittersøt fordi vi forstår at det ikke er enkelt ondskap — det er et systemisk problem hvor mennesker gjør det de må for å overleve.

Tall og trender

Sørkoreansk underholdning har gått fra regional hits til global dominans på kort tid.

Hvorfor Korea? Hvorfor nå?

Sørkoreansk medieproduksjon har utviklet seg over tiår. Industriens erfaring fra K-pop, K-drama og film skapte kompetanse som Hollywood ikke hadde. Men det er også noe annet — Korea har en unik perspektiv på globale problemer.

"Sørkoreansk film snakker om forhold som er universelle, men fra et perspektiv som ikke har blitt hørt før. Vi snakker om samme ting som amerikanske film — penger, kjærlighet, rettferdighet — men gjennom en annen linse."

En ny verdensorden for underholdning

Squid Game og Parasite markerte et vendepunkt. De viste at global unterholdning ikke lenger er centret av USA. En sørkoreansk Netflix-serie kan nå flere mennesker enn de største Hollywood-produksjonene. En sørkoreansk film kan vinne Oscaren.

Dette betyr ikke at Hollywood er død — det betyr at seerne nå har valget av å se historie fra nye perspektiver. De kan velge både amerikanske og koranske produksjoner, og begge kan være verdensklasse.

For nå som barrierer brytes ned og internett forbinder folk over grenser, blir det klarere at gode historier er gode historier — uansett hvilket språk de fortelles på eller hvem som dirigerte dem. Korea viste at når du gir dyktige kunstnere ressurser og frihet, kan de skape noe som verden ikke kan se bort fra.