Fra monolog til latter: standupens største gjennombrudd og deres arvinger

Fra musikalnummer til politisk kritikk: standupens evolusjon

Standup-komedie som vi kjenner den i dag — en komiker alene på scenen med en mikrofon — er en relativt ung kunstform. Den kom til verden i 1920erne i Amerika, og i begynnelsen var det bare mennesker som fortalte vitser som en del av større varietyshow. Men over hundrevis av år har standup evoluert til å bli en full kunstform.

Spørsmålet vi stiller er: hvem formet standup til det det er i dag? Og hva skiller de store komikerne fra dem som bare er morsomme? Vi skal sammenligne de største gjennombruddene fra 1970-tallet til i dag — fra George Carlin som brukte mørk humor til å kritisere politikk.

Dette er en reise gjennom humor, og hvordan humor kan bli til kunst.

Det var ikke standup, det var varieté (1920-1950)

I de tidlige dagene av standup, var det ikke standup som vi kjenner det. Det var musikalnumre, sketsjer, og vitser blandet inn i større shows. Mennesker som Sophie Tucker og Bob Hope trodde vitser som en del av et større underholdningsformat. De sto på scenen i kostymer, ofte med musikk, og fortalte vitser som publikum skulle le av.

Men det som gjør disse early-stage opptrinnene interessant er at de allerede handlet om den dagen verden. Sophie Tucker snakket om hennes misjonsarbeid og hennes liv, ikke bare vitser. Bob Hope snakket om politikk og samfunnet. Så selv om det ikke var standup, var det allerede snubble mot noe større.

Vendepunktet kom da TV kom til. I 1950erne begynte amerikanske TV-nettverk å sende varietéshows, og plutselig sto komedier alene foran millioner. Det var da standup som kunstform begynte å ta form.

Vendepunktet: George Carlin vs. Richard Pryor (1970erne)

I 1970erne skjedde noe som endret standup for alltid. George Carlin og Richard Pryor kom på scenen med helt nytt energi. Carlin var en hvit komiker som brukte språk på måter ingen før hadde gjort — han snakket direkte, han brukte dårlige ord, og han kritiserte regjeringen og religionen.

Richard Pryor var en svart komiker som gjorde standup til en form for selvkonfrontasjon. Han snakket om sine egne feil, sitt eget liv, og rasismen som han opplevde hver dag. Pryor gjorde standup til noe som var så personlig at det var nesten smertefullt. Publikum lo, men de lo også fordi de følte empati.

Forskjellen mellom Carlin og Pryor er betydningsfull: Carlin var en samfunnskritiker som brukte standup som sitt våpen, mens Pryor var sosial kommentar gjennom sitt eget liv. Begge var revolusjonære, men på ulike måter. Og begge forandret standupens muligheter.

Tall og trender

Standup-historien etter tall

Kvinnelig standup: fra Lucille Ball til Tina Fey

Hvis vi bare snakket om mannlige komikere, ville vi overforenkle historien. Kvinneligstandup har sin egen bemerkelsesverdige evolusjon. Lucille Ball var ikke bare morsom — hun var oppfinneren av situasjonskomedien. Hun skrev opptrinnene sine, og hun brukte det smålige for å kritisere mannen i hennes liv.

Kvinneligstandup som selvstendig kunstform kom ikke før på seksti- og sytti-tallet, med komedier som Joan Rivers som brukte sitt eget liv og sitt eget ansikt som hovedprosjektet. Rivers var dristig, hun var selvironing, og hun snakket om ting som andre ikke ville snakke om.

I dag har vi komedier som Tina Fey og Cecily Strong som bruker standup til å gjøre politiske og personlige kommentarer. Poenget er at kvinneligstandup har evoluert fra å være fraværende til å være helt sentral — og noen av de beste komikerne i dag er kvinner.

I dag: standup på Netflix og TikTok

I dag har standup demokratisert seg. Netflix har over 500 standup-spesialer, og TikTok har gjort det mulig for ukjente komediere å bli berømt over en natt. Standup er ikke lenger noe som bare skjedde i nattklubbene i New York — det skjer overalt, hele tiden.

Men spørsmålet er: har demokratiseringen gjort standup bedre eller verre? Noen sier at det er bedre fordi det finnes større mangfold av stemmer. Andre sier at det er verre fordi det finnes så mye som ikke er særlig godt.

Per Magne Høgberg, en norsk standup-veteran, sier at det beste som har skjedd er at standup ikke lenger trenger å være lineært. En komiker kan gjøre en TikTok-skit, og så gjøre en spesial på Netflix. De kan bare bygge sitt publikum online og så gå direkte til scenen.

Hva gjør en stor komiker stor?

Hvis vi skal sammenligne de store komikerne — fra George Carlin til Richard Pryor til Joan Rivers til i dag — hva gjør dem store? Det er ikke bare at de er morsomme. En stor komiker må ha noe å si. De må ha en visjon, en stemme, og de må være villige til å ta risiko.

George Carlin risikerte at publikum skulle bli sint på ham for hans kritikk av religionen. Richard Pryor risikerte å være så personlig at det var smertefullt. Joan Rivers risikerte å være så dristig at folk trodde hun var selv sentrert. Men alle disse komikerne hadde noe til felles: de var ikke villige til å bare være «morsomme».

I dag ser vi komikere som Bo Burnham som lager standup-spesialer som er mer som kunstfilmer. Vi ser Nanette som diskuterer trauma og identitet. Vi ser Dave Chappelle som er villig til å være omstridt for å si det de mener. Poenget er at en stor komiker må ha noe mer enn vitser.

En veteran reflekterer

"Standup har endret seg fra å være noe du gjør for å få folk til å le, til å være noe du gjør fordi du har noe du må si. De beste komikerne i dag er filosofer som bruker latter som sitt medium."