Statlig eierskap i Norge — Telenor, Equinor og mer

Norsk statlig eierskap i historisk perspektiv

Norge har lange tradisjoner for statlig eierskap i næringslivet. Røttene strekker seg tilbake til etterkrigstidens industripolitikk, da staten aktivt bygde ut kraft-, aluminium- og jern- og stålvirksomhet. Senere, med funnet av olje på norsk sokkel på slutten av 1960-tallet, ble statlig eierskap en bærebjelke i den norske modellen: staten ville sikre at ressursene kom fellesskapet til gode.

I dag eier den norske staten direkte og indirekte betydelige andeler i en rekke av Norges største børsnoterte selskaper. I tillegg til direkteeierskap gjennom departementene, forvaltes verdier gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU/Oljefondet). Det statlige eierskapet er regulert av retningslinjer for god eierstyring og selskapsledelse.

SDØE — statens direkte petroleumsandel

Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er en særnorsk konstruksjon der staten deltar direkte i olje- og gassfelt på norsk sokkel uten å gå gjennom Equinor eller andre selskaper. SDØE eier andeler i over 150 felt og innretninger, og er ett av verdens største oljeproduserende enheter.

SDØE administreres av Petoro AS, et statlig selskap som ikke selv selger olje, men overlater dette til Equinor. Inntektene fra SDØE overføres direkte til statskassen og er en av de aller viktigste inntektskildene for den norske staten — i 2022 alene bidro SDØE med over 600 milliarder kroner til statens inntekter, drevet av høye gasspriser etter Russlands invasjon av Ukraina.

De viktigste statseide selskapene

Norsk statlig eierskap spenner over mange sektorer og eierformer.

• Equinor ASA: 67 % statseiet (børsnotert), verdens ledende offshoreselskap, over 21 000 ansatte globalt
• Telenor ASA: 53,97 % statseiet (børsnotert), Nordens største teleoperatør, sterk tilstedeværelse i Asia
• DNB ASA: 34 % statseiet (børsnotert), Norges største finanskonsern, forvaltningskapital over 3 000 mrd. kr
• Statkraft SF: 100 % statseiet (ikke børsnotert), Europas største produsent av fornybar energi
• Norsk Hydro ASA: ~34 % statseiet (børsnotert), globalt aluminium- og energiselskap
• Kongsberg Gruppen: ~50 % statseiet (børsnotert), forsvarsteknologi og maritim teknologi
• Posten Norge: 100 % statseiet, post- og logistikk
• NSB/Vy: 100 % statseiet, persontransport med tog og buss

Statlig eierskap i tall

Det statlige eierskapet representerer enorme verdier og inntekter for den norske stat.

Begrunnelsen for statlig eierskap

Regjeringens offisielle begrunnelse for statlig eierskap bygger på tre pilarer: sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige ressurser og infrastruktur, opprettholde norsk industriell kompetanse og arbeidsplasser, og sikre at fellesskapet får del i verdiskapingen fra norske naturressurser.

I tillegg pekes det på historisk betingede årsaker — staten eier fordi den engang investerte i å bygge opp virksomheter som ellers ikke ville blitt etablert av private aktører. Telenor var statens monopoltelefoni. Equinor (tidligere Statoil) ble grunnlagt nettopp for å sikre norsk kontroll over oljeutvinningen.

Kritikk: korrupsjon, politisering og kapitalbinding

Statlig eierskap er ikke uten kontroverser. Kritikere fra næringslivet og liberale partier peker på at staten som eier kan føre til politisk innblanding i kommersielle beslutninger, at kapital bindes opp i selskaper heller enn å sirkulere fritt i markedet, og at statseide selskaper kan ha konkurransefordeler som skaper urettferdige markedsvilkår.

"Det er ikke statens oppgave å eie flyselskaper og banker. Vi bør selge oss ned og bruke kapitalen på noe staten faktisk er god til."

Fremtidens statlige eierskap

Debatten om privatisering versus statlig eierskap er syklisk i norsk politikk. Sentrum-venstre-regjeringer har generelt vært mer tilbakeholdne med å selge statlige andeler, mens høyrepartiene har presset på for nedsalg. I praksis har endringene vært gradvise — Telenor ble delprivatisert (børsnotert) i 2000, og statens eierandel er gradvis redusert fra 100 prosent.

Fremover vil energiomstillingen skape nye spørsmål: Skal Statkraft ekspandere massivt i fornybar energi i utlandet? Skal Equinor gradvis omstilles bort fra fossil energi med staten som garantist? Disse spørsmålene vil kreve langsiktige politiske valg om hva norsk statlig eierskap skal tjene.