Stillheten over bakken

Motorløst – og likevel bergtatt

Seilflyet er et paradoks som trosser menneskelig logikk og forventninger. Det flyr, men har ingen motor. Det går opp, men brenner intet drivstoff. Det beveger seg over kilometer fjell og vann, men den eneste energien den bruker, er vindene som naturens krefter stiller til rådighet gratis hver dag. Det første seilflyet mitt gjorde meg forstå hvorfor mennesker har drømt om å fly siden Ikaros – det er ikke motoren som gjør det magisk. Det er friheten og følelsen av å være båret opp.

Jeg møtte Jon Kåre Nøstvik på Romboflaten lufthavn på en klar oktobermorgen med frisk vind. Han peker mot et hvitt og blått fly som ligner en kjempekillo med ekstra lange vinger – det er Duo Discus, et to-seters seilfly bygget i Tyskland av mestere i sitt håndtverk. «Det eneste som holder oss oppe, er lufta,» sier han, og jeg skjønner at han snakker både bokstavelig om fysikk og filosofisk om menneskers forhold til naturkreftene.

En vanlig flypilot styrer en motor og en hastighet som holdes konstant. En seilflypilot må lytte til lufta aktivt, kjenne varmedragene med instinkt, og være en del av vindenes dans og naturens humør. Det er nærmest meditativ – og langt mer skummelt og intens enn jeg hadde forberedt meg på eller forventet når jeg ankom.

Opp fra bakken – termikk og timing

Vi blir trukket opp av en motorfly på et tau som er tykk som en rope, som en drake på en snor på sommerstanden. I 800 meters høyde slipper motorflyet oss løs med et sjekk, og plutselig er det stille bortsett fra susningen av luft rundt vingene og mørkere – det metalliske tikk-tikk-tikk som seilflyet gjør når det synker og går ned i altitude. Vi mister høyde. Jeg holder pusten og hjertet slår fortere.

«Der,» peker Jon og ror flyet inn i en vind som jeg ikke kan se eller føle eller forstå hvordan han oppdaget. Men seilflyet vet. Det begynner å stige, langsomt først, så raskere. Vi stiger som i en usynlig heis eller oppvundt lift. Varmedrag – termikk – oppstår når solen varmer jorda og varm luft stiger usynlig opp som røyk. Et seilfly må finne disse usynlige søylene og spirale opp gjennom dem med presisjon. Det er ikke forskjellig fra fuglers naturlige metode for å få höyde uten å slå med vingene.

Fra den høyden kan jeg se hele Østfold og grensene til Sverige og Solør-regionen. Fjellene ser ut som rynker i et teppe. Jeg skjønner plutselig helt fysisk at folk flyr seilfly ikke for hva de oppnår eller konkurrerer om – de flyr for de øyeblikk hvor de ikke gjør noe annet enn å være helt til stede der oppe. Stillheten, utsikten, og følelsen av å være båret av naturkrefter som er så store og gamle at menneskelig teknologi blir nesten irrelevant og dårlig.

Tall og trender

Seilflysport er mindre kjent og raskt populært enn fallskjerm eller motorsport, men har en dedikert og lidenskapelig befolkning verden over. Norge har rundt 2500 seilflypiloteer fordelt på 25 klubber med lange ventelister.

Enkelt design, kompleks kjemning

Et seilfly ser enkelt ut for de uinformerte, men er en underverdig av materialer, aerodynamikk og presisjonsingeniørwerk. Moderne seilfly veier under 400 kilo totalt, men kan bære to voksne mennesker og fly i mange timer uden pause. Vingene er ekstremt lange sammenlignet med fuselasjen, akkurat som planørfugler og albatrosser som er eksperty i energieffektiv flyging. Hvert seilfly må ha variometer – et instrument som oppdager når flyet stiger eller synker og varsler piloten med pip.

Materialer er moderne og eksotisk: karbon, glasfiber, og spesielle aluminiumslegeringer gjør dem både lett og sterkt og motstandsdyktig. Instrumentene er derimot ofte eldre – mekaniske variometere av samme type som fantes for 60 år siden, selv om digitale versjoner finnes i nyere modeller. Det finnes også segelfly som mangler motor helt og skal slippes fra høyt fjell – det er ekstremt farlig og ulovlig i de fleste vestlige land.

Sikkerhet styres av at piloten må ha en fallskjerm – alltid – og at alle seilfly må kunne seile til en sikker landingsplass selv om værforholdene endrer seg dramatisk. Det er ikke lov å fly seilfly over store skip eller urbane områder fordi konsekvensene av motorsvikt ville være katastrofale og dødelige for mange mennesker. Seilfly over Østlandsflaten, ikke over storbyer.

Helt menneskelig – helt naturlig

Da vi lander – glidende sakte ned mot rullebanen mens landingsvaggen følter motoren stopp – skjønner jeg at seilflysport handler om noe annet enn mest andre idrettsidretter og konkurransegrener. Det er ikke om å vinne eller etablere rekorder (selv om det gjøres i konkurranser). Det handler om å være til stede, å forstå naturkreftene dypt, og å finne glede i det mest enkle: å fly uten annet drivstoff enn sol og vind fra jorden.

Jon forklarer at seilflypiloteer ofte er både miljøfokusert og filosofisk anlagt med dype tanker. Å flytte rundt på en foss av drivstoff – som motorsportpiloteer og jet-eiere gjør – er utiltalelig for dem etisk. De vil fly rent og bærekraftig. De vil fly stille. De vil høre hva lufta sier til dem gjennom vibrasjonene og lydene.

For nybegynnere som tenker på å prøve seilfly: Start med en turdagtur på en klubb i nærheten eller online. Du trenger ikke flysertifikat fra start – en erfaren instruktør flyer med deg og styrer og lærer deg. Og da – når du stiger opp i stillheten, når du gjør en sving rundt en varmedrag, når du ser landet ditt fra fugleperspektiv og kan se både opphavssted og destinasjon samtidig – da forstår du hvorfor mennesker har drømt om dette siden gammelt.

Piloten reflekterer

"Motorer handler om kraft og kontroll og spesifikasjon. Seilfly handler om å høre til på himmelen og å være del av noe større. Vi flyer fordi lufta lar oss, ikke fordi vi tvinger oss opp gjennom brute force."