Stumfilm på den norske kinolerreten: glemte filmskapere

Da Norge hadde sitt eget filmhøydepunkt

I 1906 laget norske filmskapere sin første kinofilm. Innen en tiår hadde Norge blitt et senter for filmskaping i Nordeuropa. Mens de fleste tenker på Sverige og Danmark, glemmer de at Norge hadde sine egne geniale skapere.

Stumfilmens æra i Norge (1906-1930) var en gullalder som nesten ingen husker i dag. Og det skyldes ikke at filmene var dårlige – det skyldes at de fleste ble ødelagt, av tid og teknologi.

Dette er historien om hvordan Norge hadde sitt eget Hollywood, før det ble glemt helt og holdent.

Christiania-filmen vender verdens oppmerksomhet

Det var en mann som het Gunnar Gundersen som startet det hele. Han så de første Lumière-filmene og tenkte: dette kan vi gjøre hjemme. Og han hadde rett. Norge fikk sitt eget filmselskap – Christiania Films – og fra 1906 til midten av 1920-tallet produserte de hundrevis av filmer.

Norske stumfilmer var kjent for høy kvalitet og dristig historiefortelling. Mens mye av verden laget primitive visuelle, lagde Norge komplekse historier med eksotiske lokasjoner – fjordlandskapet var scenografi, og naturen var gratis.

Filmer som 'Isbjørnjakten' (1906) og 'Fimpen på eventyr' (1914) ble distribuert til hele verden. Norske filmer snakket universelt – stille, visuelt, kraftig. De hadde noe som Hollywood ville kopiere senere.

Lyden som drepte en industri

Så kom den elektriske lyden, og plutselig var det ikke norsk som talte fra lerretet – det var engelsk og tysk. Hvis du skulle lage en talkie, måtte du kunne engelsk markedsføring. Norske filmskapere som hadde blomstret i den stumme kunsten, ble plutselig irrelevante.

I løpet av noen få år fra slutten av 1920-tallet ble den norske filmindustrien redusert til ingenting. Filmene som ble igjen ble glemt, lagret på ustabile filmstriper i kjellere eller kastet.

Men det verste var ikke tapet av filmene selv – det var tapet av en kultur, en tradisjon, et vitnemål om norsk skaperkraft. Det som en gang var stolthet, ble ingenting.

Tall som viser kontrasten

Norsk stumfilmindustri var kort men intens. En tiårsperiode endret kulturlandskapet drastisk.

Fra filmhistorikeren

Norge hadde noe unikt – og vi lot det dø uten å skjønne hva vi mister.

"Stumfilmens Norge var en kunstnerisk bevegelse som burde stå på samme nivå som sveitsisk og svensk film. Vi har pådratt oss en historisk gjeld."

Kampen for å redde det som gjenstår

I dag jobber Nasjonalbiblioteket og Filminstitutt Norge med å digitalisere og konservere det som gjenstår. Hver film som reddes er en triumf – og en påminnelse om hvor nær vi var å miste alt.

Å se en norsk stumfilm fra 1920 i dag er å møte forfedrene ansikt til ansikt. Du ser fjordene slik de så dem, byen slik den var. Du møter kunst som var glemt.

For en moderne filmskaper er dette både en lektion og en inspirasjon. Norge hadde sitt Hollywood-moment. Og vi let det drukne – ikke fordi filmene var dårlige, men fordi vi ikke skjønte hva vi hadde.