Stumfilm og kinoens første år

En maskin som fanget virkeligheten

Da Louis og Auguste Lumière viste sin kinetoskop for første gang i Paris den 28. desember 1895, visste ingen at de hadde oppfunnet menneskets mest mektige kunstform. Det var ikke magikk – det var foto som bevegde seg. Men fra publikums perspektiv var det sjøl nær uoverskuelig. Toget som kom mot dem på lerretet fikk folk til å springe bakover, fordi øyet deres fortalte dem at toget var ekte. Kinosalen ble øyeblikkelig etablert som et heligt rom hvor virkeligheten kunne projiseres på en vegg og bli tilbakeskapt.

Fra eksperiment til industri

Lumière-kinetoskopen krevde ingen elektrisk kraft – det var en mekanisk maskin som benyttet håndkrank for å drive filmremsen. Konkurrenter som Thomas Edison arbeidet på samme problem, men Lumières apparat var portabelt og kunne tas ut i verden. Andre ville ha dyrere utstyr som så bare kunne brukes med permanent elektrisitet. Lumière sendte operatører verden rundt med sin apparat for å filme lokale begivenheter og vise dem tilbake til folk som kunne kjenne igjen hjembyen sin på lerretet. Det var forretningsmessig genialt – folk kjøpte billetter for å se seg selv og sitt eget hjemsted gjengitt i bevegelse.

Georges Méliès: Magikeren som skapte spill

Mens Lumière fokuserte på å dokumentere virkeligheten, skjønte en fransk scenograf og trollmann ved navn Georges Méliès noe viktig: filmen kunne lyve. Han oppdaget at hvis du stoppet kameraet, la noe nytt foran linsen, og startet igjen, så kunne mennesker forsvinner og oggjenoppstå magisk på lerretet. Han brukte denne kunnskapen til å lage "A Trip to the Moon" (1902) – en 14 minutter lang fantasyfilm som viste mennesker som reiste til månen i en rakett og møtte måninvånere. Det var ikke dokumentarisme – det var fantasi, spill og visuell bergatelling.

"En dag begynte jeg å tenke på det tappet kunne, i stedet for det det ikke kunne. Då fant jeg oppløsningen."

Oppfinnelsen av filmens språk

Stumfilmen måtte oppfinne sitt eget språk fordi ordene mangler. Dermed ble ansiktsuttrykk, kroppsbevegelse og overganger mellom scener kritikal. Regissørene lærte at en nærbildes av en skuespillers ansikt kunne fortelle historien hennes uten ord. De lærte at cross-fading mellom scener kunne antyde at tid hadde gått. De lærte at scenografien var like viktig som skuespillerne. Filmens pacing, rytme, og visuell komposisjon ble kunsten selv. D.W. Griffith tok dette videre ved å lage "The Birth of a Nation" (1915) – en svært lang film (tre timer) som brukte avanserte kamerabevegelser og klippinger til å fortelle en episk historie. Stumfilmen oppfant filmen som kunstform.

Fra ansikt til stjerne

Fordi stumfilmen stolte så tungt på ansiktsuttrykk, ble skuespillerne selv til kunstformer. Charlie Chaplin, Buster Keaton, Mary Pickford, og Lillian Gish ble verdensstjerner på grunn av sin evne til å kommunisere følelser bare gjennom kroppen og ansiktet. Chaplin kunne gjøre deg flire og gråte på ti sekunder uten å si et ord. Keaton hadde en deadpan-stil som var revolusjonær – han viste ingen følelser mens han gjorde absurde ting rundt ham. Disse skuespillerne ble idolene sine generasjon, og fan-kulturen ble født. Filmstudioer kontrollerte deres bilder, historier, og personligheter med jernhånd – det moderne stjernesystemet ble skapt i stumfilmens tidsalder.

Når lydene kom

I 1927 endret "The Jazz Singer" alt med bare ett dialog: «You ain't heard nothin' yet.» Den første «talkien» var en sjokk. Og plotselig var alle de stumfilme-teknikkene som regissørene hadde perfeksjonert over 30 år bare halvveis relevante. Kameraet måtte stå stille for at mikrofonen kunne fange opp dialogen. Over-the-top ansiktsuttrykk virket latterlig med dialog. Mange av de store stumfilme-stjernene forsvant fordi de hadde dårlige stemmer eller aksenter. Det var ikke slutten på stumfilmen – det var slutten på en epoke. Men stumfilmen hadde allerede etablert film som den største kunsten i det 20. århundre. Alt som fulgte stod på skulderne til Chaplin, Méliès, Griffith, og de andre pionjerene som visste at en maskin som fanget lys kunne fortelle menneskehetens største historier.