Terningspill vs strategi: hva vinner?

Flaks eller forstand? To måter å vinne på

Når du slår opp et terningspill — la si Ludo eller «Snakes and Ladders» — er det et enkelt premiss: du kaster terningen, og terningen bestemmer hvor du skal. Det er ikke noe du kan strategisere deg rundt. Det er rent flaks. Og når du slår opp sjakk, er premisset helt motsatt: det er ingen terning. Det er en brett med 32 brikker, og det du gjør, påvirker helt direkte hva som skjer.

Men — og her blir det interessant — så finnes det spill som blander disse to. I «Backgammon» er det både terning og strategi. I «Risiko» må du både kaste terning for krigen, og du må strategisere hvor du skal plassere styrkene dine før kastene. Og i mange moderne brettspill — som «Catan» eller «Ticket to Ride» — er det sannsynlighet og taktikk som begge spiller en rolle.

«Spørsmålet er altså ikke 'flaks eller strategi',» sier matematiker og spillteoriforsk Geir Aamot ved NTNU. «Spørsmålet er 'hvor mye av hver?' Og hvor mye av hver som gjør et spill interessant — det er dypt filosofisk.»

Tall og trender

Oddsen for å få en sekser på en terning er enkelt: 1 til 6, eller omkring 16,67 prosent. Hvis du slår terningen 100 ganger, kan du forvente omkring 16–17 seksere. Det er det som kalles «Law of Large Numbers» — over nok forsøk, vil virkeligheten stemme med oddsen. Men antall mulige sjakk-åpninger etter bare de fire første trekkene hver vei er omkring 288 milliarder. Og antallet av mulige sjakk-posisjoner over hele spillet er så stort at ingen datamaskin har kartlagt det hele.

Når flaksen styrer — og hvorfor det kan være morsomt

Det er lett å latterliggjøre terningspill. «Det er jo ikke noe skill,» sier folk. «Det er bare flaks.» Og teknisk sett er det sant: du kan ikke påvirke hva terningen lander på. Du kan bare håpe.

Men det som gjør terningspill interessant, er ikke flaksene alene. Det er håpet. Det er vennskapet omkring bordet. Det er at en person som skulle vunnet helt klart, kan tapes på en vilkårlig terningkast — og det er sjansefritt. Og for mange mennesker er det nettopp det som er berikende. Det er at ingen kan ta kontrollen helt. Det er at selv om du er smartest — eller nærmest — kan lykken ta deg fra deg.

«Terningspill lærte meg noe veldig tidlig i livet,» sier Aamot med et smil. «At kontroll ikke alltid er mulig. At verden ikke alltid er rettferdig. Og at det er greit. Fordi så snart du godtar at du ikke kan kontrollere terningen, så kan du bare ha moro med vennene dine.»

Når strategien styrer — og hvorfor det kan være addiktivt

Sjakk er det motsatte. Det finnes ingen terning. Hver trekk er din ansvar. Hvis du taper, er det fordi du gjorde en dårlig trekk — eller fordi motstanderen din var bedre. Det er ingen å skylde på. Og det er nettopp det som gjør det så addiktivt.

«En sjakkspiller kan forbedre seg,» sier Aamot. «En terning-spiller kan ikke. Og mennesker liker å forbedre seg. De liker å se at hvis de lærer mer, trener mer, tenker hardere, så blir de bedre.» Og sjakk gir det: det er uendelig dybde. Det er mennesker som har studert sjakk hele livet og aldri blitt ferdig — fordi det finnes så mange muligheter at ingen kan lære dem alle.

Det som interessant er: mennesker som elsker sjakk, liker ofte ikke terningspill. De finner det frustrerende. «Hvorfor skulle jeg kaste en terning hvis jeg ikke kan påvirke resultatet?» sier de. Og omvendt: mennesker som elsker terningspill finner ofte sjakk for intense. De vil ikke hele ansvar for hver trekk. De vil håpe på lykken.

Når både flaksen og strategien spiller: Det perfekte spillet

Og så finnes det spill som blander begge deler — og kanskje det er der magien ligger. I Backgammon må du både kaste terninger og strategisere. Terningen gir deg variasjonen og håpet; strategien gir deg kontrollen og læringen. I Risiko må du både kaste terninger for krigen og strategisere hvor du skal holde soldater.

«Det som jeg tror er det perfekte spillet,» sier Aamot, «er et spill der både flaksen og strategien betyr noe — men der strategien vinner når det teller. Slik at en dårlig terningkast aldri helt kan knuse deg, men også slik at god strategisering kan hjelpe deg å gjenopprette.»

Modern brettspill har skjønt dette. Spill som «Catan» eller «7 Wonders» eller «Ticket to Ride» har begge: en terning eller en tilfeldig hendelse som gjør at ingen helt kan kontrollere alt — men også strategiske valg som betyr noe. Og det er kanskje grunnen til at de spillene har blitt så populære. De gir deg både håpet om flaksen og gleden av å bruke din hjerne.

Hva velger du — og hva sier det om deg?

Så hvilken type spiller er du? Er du en som elsker håpet om flaksen, og som liker at vennene er på samme nivå som deg fordi det ikke er mulig å være bedre? Eller er du en som elsker å forbedre deg, å lære, å dominere gjennom strategisk tenkning?

Det finnes ikke riktig svar. De fleste mennesker liker faktisk begge deler — de elsker terningspill når de er på ferie med venner, og de elsker sjakk når de ønsker å bryne seg. Og det er greit. Det som er viktig, er å skjønne at terningspill ikke er «mindreværdig» fordi det handler om flaksen. Det er bare en annen måte å ha det morsomt på.

«Og kanskje,» avslutter Aamot, «er det viktigste poenget ikke å velge mellom flaksen og strategien — det er å finne et spill der begge deler spiller, og så å dra med vennene dine, og så å spille sammen. For det som gjør spill interessant, er ikke egentlig flaksen eller strategien. Det er mennesket rundt bordet med deg.»