Vi har testet Tintin og Asterix — fortsatt verdt pengene?

Den frankobeligske skolen — verdensarv i ruter og bobler

Det finnes tegneserier, og så finnes det den frankobeligske skolen — en kunstnerisk tradisjon som har definert hva tegneserier kan være på et nivå de fleste andre tradisjoner aldri har oppnådd. Fra redaksjonslokalene i magasinet Tintin og bladet Spirou i Brussel, via Pariser-ateliærene til Goscinny og Uderzo, vokste det i mellomkrigstiden og etterkrigstiden frem en gruppe kunstnere og forfattere som forandret mediet for alltid. De skapte bildefortellinger med krystallklar strek, velkomponerte ruter og et fortellerspråk så elegant at det tok tiår for akademia å fullt ut forstå hva de egentlig drev med. I dag undervises disse seriene ved kunstakademier, hylles i museer, og selges i like store opplag som de gang gjorde — og det er ingen tilfeldighet.

I dag, nesten hundre år etter at en ung reporter ved navn Tintin først dukket opp i belgiske avissider, selges albumene fortsatt i millionopplag verden over. Foreldrene som vokste opp med Tintin og Asterix kjøper dem til barna sine, og barna slynger seg ut på de samme eventyrene med like stor begeistring som første generasjon lesere. Men er dette bare nostalgi i aksjon? Er disse albumene faktisk verdt pengene — for den som aldri har lest dem, for den herdede samleren, eller for deg som vurderer å gjenoppdage barndomsfavorittene? Vi har gått grundig til verks, gjennomgått hele tradisjonen fra Hergés første avisstripe til de siste Conrad og Ferri-albumene, og vi er klare til å gi deg vår ærlige dom.

Hergé og fødselen av Tintin: Fra avisstripe til verdensfenomen

Georges Prosper Remi — kjent under pseudonymet Hergé, dannet av de franske initialene G.R. reversert — ble født i Etterbeek, Belgia, i 1907. Han var en beskjeden tegner med enorme ambisjoner og en usedvanlig evne til å fortelle historier gjennom bilder. Den 10. januar 1929 debuterte Tintin-serien i tillegget «Le Vingtième Siècle», og verden så for første gang den unge reporteren med tupplugg og den hvite pudelen Milou i en avisstripe som startet med en dramatisk reise til Sovjetunionen. Seriens format — fulle sider med rektangulære ruter, uten ekspressiv variasjon i rutestørrelse — virket beskjeden, men Hergé brukte dette som ramme for noe stadig mer raffinert og ambisiøst.

De tidligste albumene er bærere av sin tid, og det er viktig å se dem i den konteksten. Tintin i Sovjet er et propagandistisk rop mot kommunismen, bestilt av den katolske avisen, og Tintin i Kongo er i dag beryktet for sine koloniale og rasistiske fremstillinger. Hergé beklaget begge i ettertid og var aldri helt komfortabel med dem som voksen. Men det er nettopp her det blir interessant fra et kunsthistorisk perspektiv: Hergés utvikling som kunstner og menneske er parallell med tegneserienes utvikling som kunstform. Allerede med Det blå lotus fra 1936, der han samarbeidet med den kinesiske kunststudenten Zhang Chongren og la ned enorm research-innsats for å fremstille Kina korrekt og respektfullt, begynte Hergé å bryte med eurosentristiske klisjeer.

Det er umulig å overvurdere Hergés innflytelse på tegneseriemediet som helhet. Han utviklet det som i dag kalles «ligne claire» — den klare streken — og skapte et visuelt system der figurer med enkle, klare konturer plasseres mot detaljrike, presist dokumenterte bakgrunner. Effekten er paradoksal og genial: leseren identifiserer seg med den enkelt tegnede figuren, mens den detaljerte verdenen rundt gir en rik og troverdig kontekst. Det er en formel som er enkel å beskrive og nærmest umulig å mestre fullt ut, noe de mange som har forsøkt å kopiere den har erfart. Hergé tegnet alle sine mesterverk alene, men i sine siste år bygde han opp Hergé-studioene, der medarbeidere som Bob De Moor og Roger Leloup hjalp ham med bakgrunner og research — og bidro til den imponerende geografiske presisjonen som kjennetegner de modne albumene.

Ligne claire: Filosofien bak den enkle streken

«Ligne claire» er ikke bare en tegneteknikk — det er en hel tegneseriefilosofi, og den er mer kompleks enn den ser ut. Begrepet ble popularisert av den nederlandske tegneren Joost Swarte på 1970-tallet som en beskrivelse av Hergés stil, men praksisen er eldre enn begrepet. Det handler om å bruke jevnt tykke konturer uten skygger innebygd i streken selv, om klare fargeflater uten gradientering eller tonal variasjon, og om en konsekvent billedlig logikk der alt i ruten ser like «tegnet» ut — figurer og bakgrunner behandles med samme grad av detaljert presisjon. Det finnes ingen billig snarvei her, ingen ekspressiv pensel som kan skjule en svak dag.

Det er lett å misforstå ligne claire som «barnslig» eller «naivistisk» — men det er det stikk motsatte. Å tegne med klare streker krever absolutt mestring av form, perspektiv og komposisjon, fordi du ikke kan skjule mangler bak ekspressive penselstrøk, dramatiske skyggeeffekter eller stilisert forvrengning. Hvert element må stemme anatomisk og perspektivmessig, hvert uttrykk må kommunisere presist og uten ambiguitet. Det er mer i slekt med teknisk arkitekturtegning enn med fri kunstnerisk ekspresjon, og det er nettopp derfor det er så krevende å utføre på høyt nivå. Hergé brukte tiår på å perfeksjonere det, og det vises.

Teknikken fikk en hel generasjon av etterfølgere, særlig i Belgia og Nederland. Tegnere som Edgar P. Jacobs (Blake og Mortimer), Jacques Martin (Alix), Bob De Moor, E.P. Jacobs og senere Joost Swarte videreførte og eksperimenterte med tradisjonen på ulike vis. I dag ser vi ligne claire-innflytelsen i en rekke moderne tegneserier og grafiske romaner, fra Nicolas De Crécy og Blutch i Frankrike til Chris Ware og Charles Burns i USA — begge navngir Hergé som en primær visuell inspirasjon. Det er en linjes genealogi som strekker seg fra en liten avisstripe i Brussel til noen av de mest anerkjente grafiske romanene i vår tid, og den er slett ikke ferdig skrevet.

Tintin i tall: Et globalt kulturelt fotavtrykk

De rå salgstallene for Tintin-albumene er forbløffende, selv i en bransje med høye standarder. Med over 270 millioner solgte eksemplarer fordelt på mer enn 110 språk og dialekter — inkludert latin, tibetansk og brasiliansk portugisisk — er Tintin blant de mest leste tegneseriepublikasjonene i historien. Bare i Frankrike og Belgia selges det fortsatt rundt 1,5 millioner album hvert eneste år, nesten et hundreår etter debuten. Auktionshus som Christie's og Sotheby's handler Hergé-originaler for millionsummer, og markedet for Tintin-memorabilia er i dag en internasjonal industri i seg selv.

Tintin-albumene vurdert: Gull, sølv og litt rusten bronsje

Å anmelde alle Tintin-albumene samlet er litt som å anmelde alle Beethovens symfonier under ett — det er stor kvalitetsvariasjonen internt, og rangeringen er kontroversiell. Men for den som vurderer å investere i samlingen, er det nyttig å vite hva man kan forvente fra de ulike epokene. De absolutt anerkjente høydepunktene er bredt enige om blant entusiaster og kritikere: Den blå lotus, Kong Ottokars septer, Krabben med de gylne klørne, Syv krystallkuler og Solens tempel (denne er egentlig ett album i to deler), Måneduo-albumene (Reise til Månen og Mennesker på Månen) og Tintin i Tibet regnes gjennomgående som mesterverk — ikke bare innen tegneserier, men som fortelling og billedkunst i bred forstand.

Krabben med de gylne klørne (1941) er for mange det albumet der Tintin-serien fant sin endelige og definitive form. Det er her den fabelaktige kaptein Haddock møter Tintin for første gang, og deres dynamikk definerer alt som kommer etter. Haddocks eksplosive temperament, hans fantastisk kreative bannerepertoar («tusen millioner sjøhester!», «bakkenbarter!», «sjørøver!» i den norske oversettelsen) og hans underliggende godhet og dype lojalitet gjør ham til en av de mest fullt realiserte bipersonene i tegneseriehistorien. Det er ikke et rekvisitt-tilfelle som er blitt populær — Haddock er en fullt utviklet karakter med feil, dyder og en rørende sårbarhet under overflaten av bravado.

Ikke alt Hergé skapte holder like høy standard, og det er like viktig å si. Tintin og den sorte øya (1937) er god underholdning, men relativt konvensjonell sammenlignet med det beste. Tintin i Amerika (1932) bærer preg av ungdommelig hastverk og grove karikaturer. Og aller tidligst: Tintin i Sovjet og Tintin i Kongo er i dag delvis tilbakeholdt fra ordinær distribusjon i mange land av vektige etiske grunner, men kan kjøpes i spesialutgaver med redaksjonelt forord og historisk kontekstualisering. De er viktige som historiske dokumenter over sin tid og Hergés tidligste virke, men kunstnerisk og etisk problematiske på måter man ikke skal stikke under stol. Til nye lesere anbefaler vi trygt å starte fra album nummer 8 eller 9.

Tre generasjoner med de samme albumene

Det finnes få tegneserier — eller kulturelle artefakter overhodet — som kan samle tre generasjoner rundt samme bord uten at noen av dem opplever det som et kompromiss. Tintin er ett av dem, og det forklarer mye av seriens ekstraordinære levetid.

"Tintin er den eneste tegneseriefiguren jeg kjenner som er blitt lest av bestemoren min, min mor, meg selv og nå av mine egne barn — uten at noen av oss noensinne opplevde dem som gammeldagse. Det sier alt du trenger å vite om kvaliteten."

Goscinny og Uderzo: Makkerduoen som skapte Asterix

René Goscinny og Albert Uderzo møttes i Paris på slutten av 1950-tallet og skapte i fellesskap en av tegneseriehistoriens mest varig og globalt populære serier. Asterix debuterte den 29. oktober 1959 i det nyopprettede franske bladet Pilote, og den første historien — Asterix galleren — introduserte en hel verden: en liten gallisk landsby i år 50 f.Kr. som på mystisk vis motstår den mektige romerske okkupasjonen. Hemmeligheten er en trylledrikk brygget av druiden Panoramix (kjent som Miraculix i den norske oversettelsen), og den lille, kvikke krigeren Asterix og hans store, godmodige venn Obelix er seriens udødelige hjerte.

Goscinny var tekstgeniet — en mann med en uovertruffen evne til ordspill, satirisk blikk og karaktertegning av høyeste klasse. Han var opprinnelig argentinsk-jødisk franskmann, og hans bakgrunn ga ham et utenifra-perspektiv på europeisk og særlig fransk kultur som er en del av det som gjør Asterix-satirens blikk så presist og velvalgt. Uderzo var den visuelle halvdelen, med et mykt og ekspressivt strektegn som likner mer på den «bomberte» eller arrondierte stilen enn på ligne claires rettlinjede eleganse. Der Hergé tegnet verden slik den ser ut, tegnet Uderzo verden slik den føles: figurer strekker og klemmes, ansiktsuttrykk er overdrevne og fyldige, slagsmål er visuelt kaotiske festøyeblikk. Det er en grunnleggende annerledes estetikk — og den er perfekt tilpasset Asterix' komedieuniversum.

Goscinny døde i 1977 av et hjerteinfarkt, altfor tidlig og på høyden av sin karriere, og etterlot Uderzo som både tegner og manusforfatter for resten av serien. Kvalitetsforskjellen mellom Goscinny-albumene og Uderzo-albumene er påfallende for den oppmerksomme leseren. Uderzo fortsatte serien frem til 2010 med varierende hell — noen album er sjarmerende og funksjonelle, andre faller tydelig tilbake i vits-kvalitet og plottstruktur. Fra 2013 tok Didier Conrad (tegner) og Jean-Yves Ferri (manus) over serien i samarbeid med Uderzo-familien. Deres bidrag — foreløpig seks album — har blitt relativt godt mottatt av fansen og kritikerne, og representerer en verdig, respektfull videreføring uten å matche det absolutte geni-nivået fra Goscinny-epoken.

Asterix-albumene under lupen: Tidløs satire eller datert moro?

Goscinny-albumene, nummer 1 til 24, er i en klasse for seg og bør vurderes separat fra resten av serien. Her finner vi de absolutte høydepunktene: Asterix gladiator, Asterix og Cleopatra, Asterix ved de olympiske leker, Asterix i Britannia, Asterix og romerne og Asterix og vikingene er alle eksempler på en fortellingskunst som opererer presist og elegant på to nivåer simultant. Barn ler av slapstick, overdrevne ansiktsuttrykk og ordspill om navnene; voksne ler av den skarpe, velresearchede samfunnssatiren og Goscinnys nådeløse, men kjærlige karikaturer av europeiske nasjonalkarakterer. Det er sjelden en tegneserie klarer begge deler uten at det ene svekker det andre.

Asterix i Britannia (1966) er en ubestridt favoritt blant britiske lesere og regnes som en av Goscinnys absolutte mesterverk-ytringer. Hans karikatyr av briter med varm øl, stygt vær, stiff upper lip og en ubegripelig nasjonalstolthet er ondskapsfullt presis og aldeles herlig. Asterix og vikingene (1965, originaltittel Asterix chez les Normands) er en spesiell favoritt i Skandinavia, med sin vakre lille fortelling om vikinger som leter etter konseptet «frykt» fordi de rett og slett ikke kjenner til det. Det er en kompleks, smart og varmt humanistisk fortelling om mot, menneskeverd og kulturell misforståelse, pakket inn i en tilsynelatende enkel komedieepisode.

Uderzo-albumene etter 1977 viser en gradvis men uunngåelig svekkelse som er litt hjerteskjærende for den dedikerte fan. De Tolv oppgavene (egentlig en film-adaption), Asterix og den store grøft (1980) og Sønn av Asterix (1983) er fortsatt akseptable og til tider sjarmerende. Men album som Asterix og Maestria (1991) og den senere Asterix og vikingenes hemmelighet (2005) er tydelig svakere i manusstruktur og satirisk skarphet. Conrad og Ferri bryter med dette mønsteret: Asterix og papyrusen fra Caesar (2015) og Gallisk landsbyidyll (2017) er solide, respektfulle og underholdende. For den nye leseren er rådet krystallklart: start med Goscinny-albumene.

Asterix i tall: Et astronomisk salgsfenomen

Asterix er en av verdens kommersielt mest vellykkede kulturelle eksportartikler, med en global rekkevidde som overgår de fleste andre europeiske kulturprodukter. Tallene er konsekvent imponerende på tvers av alle måleparametre — og de peker fortsatt oppover.

Resten av skolen: Lucky Luke, Spirou, Franquin og Blake og Mortimer

Den frankobeligske skolen handler om langt mer enn Tintin og Asterix, og det er en feil å redusere tradisjonen til bare disse to. Morris (Maurice De Bevere) skapte Lucky Luke i 1946 — cowboyen som skyter raskere enn sin egen skygge — og med Goscinny som manusforfatter fra 1955 til 1977 ble serien en satirisk gullgruve om den ville vesten, Cowboys-mytologien og amerikanske kultureksport sett fra en europeisk avstand. Lucky Luke er faktisk en av de best-selgende europeiske tegneseriene gjennom tidene, med over 300 millioner solgte eksemplarer, men er ironisk nok langt mindre kjent utenfor Europa enn de to store. Tap for dem som ikke kjenner den.

Franquin er et annet navn enhver tegneserieentusiast bør kjenne godt. André Franquin tok over Spirou og Fantasio-serien i 1946 og forvandlet den fra en grei barneserie til noe langt mer subversivt og kunstnerisk interessant. Han skapte Marsupilami, en fantastisk gul jungelbeboer med en nesten uendelig lang hale og uendelig styrke, og ga serien en elastisk, energiladd visuell stil som var radikalt annerledes fra Hergés kontrollerte eleganse. Men Franquins absolutte mesterverk er det mørkeste arbeidet hans: «Ideer om mørke» (Idées noires, 1977–1983), en svart-hvitt en-sides tegneserie med bunnmørk satire om krig, miljøødeleggelse, medier og menneskelig dumhet og ondskap. Det er like langt fra Spirou som det er mulig å komme, og det er ett av tegneseriemedagets udiskutable høydepunkter.

Edgar P. Jacobs og serien Blake og Mortimer representerer den mer klassiske, intellektuelt krevende avenen av tradisjonen. Jacobs' detaljerte, nærmest arkitektoniske strek og hans komplekse plotstrukturer med science fiction-elementer og historiske gåter gjør Blake og Mortimer til en av de mest fascinerende seriene i hele kanon. Albumene er tettere og mer tidkrevende å lese enn Tintin — de krever aktiv leserdeltakelse — men belønner den oppmerksomme leseren med en intellektuell tilfredsstillelse som er vanskelig å finne andre steder i mediet. Det Hemmelige Merket (1946), Det Gule M (1956) og Den Siste Faraon (1954) er anerkjente klassikere. Serien ble videreført av Jean Van Hamme, Ted Benoit og andre etter Jacobs' bortgang i 1987, og er fortsatt en av Belgias mest leste serier.

Samlere og spesialutgaver: Hva er albumene egentlig verdt?

For den alvorlige samleren er den frankobeligske tegneserietradisjonen et fascinerende og potensielt lukrativt marked med ekstremt store prisspenner. En originalplate av Hergé — altså en av de faktiske håndtegnede sider fra Tintin-albumene — solgte på auksjon i Paris i 2014 for 2,6 millioner euro, og rekordprisene har fortsatt å stige siden da. Det er ikke uvanlig at originalsider fra toppalbumene omsettes for seks- og syvfigursummer i euro på de store europeiske auksjonshusene. Markedet behandler disse verkene som det de faktisk er: unik, uerstattelig kunst av historisk og kulturell betydning.

For oss som ikke har tilgang til auksjonshus-budsjetter, er det mer tilgjengelige markedet førsteutgaver av de trykte albumene. Et første trykk av Tintin i Tibet (1960) i god stand kan koste fra noen tusen til over ti tusen norske kroner, avhengig av tilstand og provenidens. Fargelagte versjoner av tidlige svart-hvitt-album med original papircover fra 1930- og 40-tallet er tilsvarende verdifulle. Moulinsart, forvaltningsselskapet for Hergés arv, og Casterman forlag gir jevnlig ut facsimileutgaver — nøyaktige reproduksjoner av originalalbumene i original format og innpakning — som er et utmerkete alternativ for den som ønsker opplevelsen av en tidlig utgave uten å betale museum-priser for det.

For den jevne entusiast som primært vil lese og nyte, er de ordinære Casterman-utgavene (for Tintin) og Les Editions Albert René-utgavene (for Asterix) aldeles utmerkede produkter. Norske bokhandlere og nettbutikker har de fleste albumene tilgjengelig til priser mellom 180 og 230 kroner per album. Har du barn som kan tenke seg å lese disse, er det en investering i noe som kan bli livslangt og dyptgripende. Albumene tåler gjenlesning ekstraordinært godt — du vil oppdage nye detaljer, referanser og lag ved hvert møte med dem.

Asterix som undervisiningsverktøy — og mye mer

Asterix er faktisk langt mer sofistikert enn den ser ut ved første øyekast — det er nesten som om Goscinny bevisst kamuflerte dybden bak slapstick slik at alle nivåer av lesere skulle kunne nyte det uten å føle seg utelatt fra noe.

"Jeg brukte Asterix bevisst i latinundervisningen i over tjue år. Goscinny hadde åpenbart dyp kunnskap om romersk kultur og latin, og albumene er fulle av korrekte historiske detaljer skjult i satirens forklede. Elevene lærte uten å skjønne at de lærte — det er det beste pedagogiske verktøyet jeg noensinne har brukt."

Fra Brussel til Brooklyn: Frankobeligsk arv i dagens tegneserier

Den frankobeligske skolen er ikke et museumsprosjekt eller en nostalgisk relikvie — dens innflytelse pulserer aktivt gjennom moderne tegneserier på begge sider av Atlanteren og i Japan. Den amerikanske tegneren Chris Ware, kjent for Jimmy Corrigan og Building Stories og anerkjent som en av de fremste grafiske roman-kunstnerne i vår tid, er åpent og eksplisitt inspirert av ligne claire-tradisjonen i sin presise, nesten geometriske tilnærming til rutekomposisjon og bladside-design. Charles Burns, kjent for den dystre science fiction-grafikeren Black Hole, navngir Hergé som en primær inspirasjon for sin klare, klinisk uhyggelige linjestil. I Frankrike og Belgia er bandes dessinées-markedet mer levende enn noen gang — et av Europas største publiserte sjangre etter romanen.

Den japanske mangaen og den frankobeligske tradisjonen har for øvrig mer til felles enn man kanskje tror ved første blikk. Begge utviklet seg til robuste, selvforsynte og enormt populære kunstformer parallelt på 1900-tallet, begge ble behandlet som ren populærkultur av det kulturelle etablissementet i tiår og nektet seriøs kritisk oppmerksomhet, og begge fikk til slutt — fra 1970-tallets Belgia/Frankrike og 1990-tallets Japan — anerkjennelse som legitime kunstneriske uttrykksformer med egen kompleks estetikk og fortellingstradisjon. Det er interessant å lese Hergés ville, stumme hvite-side-sekvenser i Tintin i Tibet (1960) ved siden av Tezukas eksperimenter med still og tom side fra samme periode — begge utforsker tid, stillhet og hvitt rom på måter som nærmer seg det lyrisk-poetiske.

I Norge har vi ikke en sterk frankobeligsk tradisjon i egenproduksjonen, men norsk publikum har alltid hatt tilgang til albumene på norsk i gode oversettelser. Mange norske tegnere og forfattere peker på Hergé og Goscinny/Uderzo som formative leseopplevelser fra barndommen. Det norske tegneserietidsskriftet Storm Magazine og norske tegneseriemiljøer i Trondheim og Oslo har alltid hatt et sterkt bevisst forhold til den europeiske albumtradisjonen — og det er tydelig at den frankobeligske skolen lever godt som inspirasjonskilder for nye generasjoner nordiske skapere.

Er det verdt pengene? Vår dom og avsluttende tanker

La oss svare direkte, fordi det er det du kom for: Ja, de frankobeligske klassikerne er verdt pengene — men med noen praktiske nyanser som hjelper deg å orientere deg. For deg som aldri har lest Tintin: start med Krabben med de gylne klørne (album 9) eller Syv krystallkuler (album 13). Begge er tilgjengelige som enkeltalbum i norsk oversettelse, begge er selvstendige nok til at du ikke trenger forkunnskaper om universet, og begge representerer det absolutt beste Hergé skapte. Du vil bruke mellom en halvtime og en time på å lese hvert album, og du vil høyst sannsynlig umiddelbart gå og kjøpe det neste — det er den surest tegnet på en god tegneserie.

For deg som skal kjøpe Asterix til barn i alderen 7–12: de første tolv Goscinny-albumene er tilnærmet perfekte for den målgruppen. Start med Asterix galleren (album 1, det er kort og etablerende) eller hopp direkte til Asterix og vikingene (album 9) om du vil ha noe mer episk. La barna lese videre i den rekkefølgen de vil etter det, og du kan nok forvente gjentatte forespørsler om neste og neste album. Ordspillene fungerer overraskende godt på norsk takket være dyktige oversettere gjennom tiårene, og humoren er tidsløs på en måte som faktisk overrasker: barn i 2025 ler av de samme vitsenae som barn i 1965 lo av, og det er ikke lite.

For samleren er den frankobeligske tegneserietradisjonen et interessant og voksende marked. Prisene på originaler og tidlige trykk stiger jevnt og trutt, men det er ikke et marked for nybegynnere uten grundig bakgrunnskunnskap. Bruk tid på å lære deg forskjellen mellom trykk, utgaver og varianter, invester i gode referansebøker og kataloger (det finnes utmerkede bibliografier spesifikt for Tintin-samlere), og vurder facsimileutgavene fra Casterman som et trygt og estetisk tilfredsstillende mellomvalg. Det er ingen hast i dette markedet — det er ikke en boble, det er en varig kulturell arv.

Den frankobeligske tegneserietradisjonen er en av det tjuende århundrets store kulturelle prestasjoner, og det er ikke en overdrivelse. Hergé, Goscinny, Uderzo, Franquin, Jacobs og Morris skapte et kunstnerisk og kommersielt fenomen som har overlevd skiftende tider, motetrender og generasjonsskifter med forbløffende vitalitet og integritet. Det er over nitti år siden Tintin sparket i gang eventyret, og albumene selges fortsatt i millioner av eksemplarer hvert eneste år. Kjøp Krabben med de gylne klørne til deg selv i kveld. Kjøp Asterix og vikingene til det barnet du holder av. Finn en god utgave av Ideer om mørke av Franquin om du er i humør for noe mørkere og mer subversivt. Du vil ikke angre — det frankobeligske prosjektet er ikke bare tegneserier, det er kultur, det er kunst, og det er en av de fineste opplevelsene som finnes i ruter og bobler.