Slik restaurerer vi Norges vakreste togstasjoner

Mens toget susler forbi, restaureres fortiden

Det er mandag morgen, klokken 07.30, og Sven Larsen står på stillaset med en penselbørste i handen. Foran ham skjærer det som en gang var mørkeblå farge gjennom hundre år med regn og snø. Fåberg stasjon — en juvel fra 1922 — skal gi liv på nytt.

Larsen, som er trehåndverker og har jobbet med restaurering i 30 år, sier at dette er både det vanskeligste og det beste prosjektet han har vært med på. «Du kan ikke bare hugge og kappe — hver detalj forteller en historie. Og folk fra bygda, de vet hvordan det var før.» Han peker på ornamentene under takutstikket.

I alt fem mennesker jobber på stillaset denne dagen. De er frivillige, finansiert av stiftelser og små offentlige tilskudd. Et slikt prosjekt ville koste millioner hvis det skulle gjøres som kommersielt arbeid.

Tall og trender

Norge har omkring 312 togstasjoner registrert som kulturarv. De fleste er fra perioden 1914–1924, da jernbanen ekspanderte kraftig gjennom landet. I dag er 78 av dem i dårlig eller kritisk tilstand. Fåberg er en av de heldige — den har fått midler til restaurering.

Når håndverk møter history

Omkring klokken ni, stopper jeg arbeidet for å snakke nærmere med Larsen. Han viser meg treverkene — eik fra Fåberg skogs, laks fra lokale trær. «Se her,» sier han og peker på en fuge. «De byggerne brukte ingen spiker — bare gode furer og håndverk. Det skal jeg også gjøre, akkurat som før.»

"Hvis du ikke gjør det riktig, ødelegger du ikke bare en bygning — du ødelegger et minner. Folk som vokste opp her, de husker sin bestemor som ventet på toget fra denne banken."

Fra gamle trær til nye håndtak

Det tøffeste ved restaurering er å finne de riktige materialene. En moderne byggmester ville brukt billig import-kryssfiner. Men originalstasjonene var bygd med lokale trær, håndvalgt og behandlet på måter som nesten ingen husker lenger. Fåberg-stasjonens trelatting er laget av eik og laks.

Det fins ikke noe slikt materiale på Baumarkedet. I stedet må Larsen og hans lag til små sagbruk i regionen, snakke med gamle mennesker som husker hvordan tingene ble gjort, og gjenoppfinne technicer fra før modern tidsalder.

Takflisingen ble erstattet med samme type som ble brukt rundt 1920, og vindusputen — som hadde råtnet — ble laget på en lokal småindustri som spesialiserer seg i dette. Kostnad: dobbelt så høy som modern glass. Men det ser ut som før.

Et prosjekt som tar år — ikke måneder

Når jeg spør hvor lang tid hele restaureringen vil ta, ler Larsen. «Om alt går bra, tre til fire år. Og ingenting går bare bra når du restaurerer fra 1920-tallet.» Hittil har de oppdaget at grunnmuren på en side setter seg, muret begynner å sprekke, og deler av fundamentet var bygd på gamle trekonstruksjoner som nå råtner.

Hver gangleder må erstattes — og det fins ikke standardstørrelse. Hver kant må matches til det som var der før. Det er detaljer som gjør arbeidet til måneder i stedet for uker. «Men det er også det som gjør det meningsfullt,» sier Larsen.

Frivilligorganisasjonen Fåberg Jernbanestasjon Venner har samlet inn penger fra kommune, fylke og private donasjoner. Totalt har de omkring 2,5 millioner kroner for hele prosjektet — som ville vært en tiendedel av det en ny, moderne stasjonsbygning ville kostet.

Når jernbanen bevares — bevares også historien

Omkring 14.30 samme dag, ringer arbeidsplassens mobil. Det er en mann fra bygda som vil donere penger — hans bestefar hadde arbeidet som stasjonsmester her fra 1930 til 1965. Han ønsker å være del av restaureringen.

Det er denne historien som driver folk som Sven Larsen videre. Ikke lønnen — som er minimal for frivillig arbeid. Men tilliten og kunnskapen om at hver hammer-slag, hver ny fuge, hver timmer som blir erstattet, er et slag for å bevare collectiv memory.

Når Fåberg stasjon til slutt står ferdig restaurert, vil den ikke bare være en fin bygning. Den vil være et vitnesbyrd om håndverk, dedikasjon, og om at Norge valgte å holde på sin fortid — selv om det tok tid og ville ha vært enklere å rive og bygge nytt.