Transsiberian Express: Min reise over 9 tidssoner

Fra Moskva til Vladivostok på tog: en reportasje om mennesker, landskap og de uforutsette møtene som oppstår når du reiser 9288 kilometer på Transsiberian.

Det er dag to på Transsiberian, og jeg har ikke sett en menneskelig bygning på åtte timer. Fra vindusene strekker seg bare snø, tundra, og det endeløse russiske området. Jeg sitter på min soveplass i en kupé med tre andre mennesker: en gammel russe som heter Yuri som reiser til Vladivostok for å besøke en sønn han ikke har sett på ti år, en tysk student som drømmer om Sibir siden hun var liten, og en japansk pensjonist som dokumenterer sin reise meticuløsst i en journal. Dette er Transsiberian—verden's lengste togrute, som forbinder Moskva med Vladivostok, og det er ikke bare en reise. Det er en erfaring som omformer mennesker.

Toget forlater Moskva's Yaroslavsky-stasjon på morgenen, og jeg helt åpen sagt ikke helt bevisst av hva jeg har satt meg ut på. Jeg har pakket for en uke, og jeg skal bruke syv dager på tog. Togets rytme blir raskt min rytme: oppvåkning ved 6.30 når togfører Irina åpner dørene for frisk luft, frokost av brød og tee ved 7, en lang dag hvor du enten ser på landskap eller snakker med dine kupékammerater. Det finnes ikke wifi på toget. Det finnes ikke mobildekning det meste av tiden. Det er rart i første omgang—hvor skal jeg gjøre med alle disse timene?—men det blir også friggjørende. Du kan ikke unngå verden; du må møte mennesker rundt deg.

Yuri har reist denne ruten minst femti ganger—han vokste opp i Vladivostok, flyttet til Moskva for å jobbe, og nå er han pensjonist som reiser frem og tilbake mellom sine liv. Han forteller meg historier om hvordan Sibir har endret seg siden han var ung: hvordan små stasjoner som var blomstrende handelsposter er nå tilnærmet forlatt. Han stiller meg spørsmål som en antropolog: Hvorfor reiser en norsk journalist 9288 kilometer på tog i 2025? Spørsmål som gjør meg tenke mer seriøst på svaret. Hannah, den tyske studenten, viser meg fotografier fra hennes bokhylle av bøker om Sibir—hun har lest everything fra Chekov til moderne russisk litteratur, og hun ser denne reisen som et pilgrimage til heimlandet av hennes litterære idoler. Vi fire blir en familie på denne toget. Vi spiser sammen, snakker lange netter, og når toget stopper ved små stasjoner, gå vi ut på perrongen for å kaste snøball eller bare å strekke beina.

Transsiberian tiltrekker cirka 30 000 turister årlig, en økning på 45% siden 2015. Mange er fra Asia (Japan, Sør-Korea, Thailand), mens andre er fra Europa og Nord-Amerika. Gjennomsnittsalderen på turister var 34 år i 2015; nå er den 42 år, som tyder på at eldre mennesker blir mindre redd for å reise alene. Det interessante er at Transsiberian ikke er den eneste lange togruten lenger—det finnes nå konkurransedyktige ruter i Australia, Canada, og India.

Det som overrasker meg mest ved Transsiberian er hvordan landskapet endrer seg. Fra Moskva går vi gjennom skoger, deretter over grenselinjen til Sibir hvor alt blir annerledes—større, dypere, og mer unverselig. Vi passerer Lake Baikal, som er verden's dypeste innsjø, og jeg forstår helt hvorfor gammelt russisk litteratur så ofte setter handlingen sine omkring dette stedet. Det er utstråling som bare kan fanges på reisen, ikke på bilder eller videoer. Det er en følelse av endeløshet som gjør at du føler deg både ekstremt liten og ekstremt fri samtidig. Jeg skriver i dagboken min: 'Her kan man forstå hvorfor russisk tankegang er så dunkel og så poetisk på samme tid. Landet selv lærer deg å tenke i episke skalaer.'