Slik er det å starte med trening som 60-åring

Fra angst til aksept

Jeg var sikker på at alle ville se på meg og le av den tykke, eldre kvinnen som prøvde å løfte små vekter. Det var tanken som holdt meg tilbake i fem år etter at min datter først foreslo at jeg skulle begynne å trene. Først da jeg fylte 62 år, og min mann fikk diagnosen type 2-diabetes, bestemte jeg meg. Jeg ville ikke bli en byrde for barna mine — jeg ville bli sterkere, friskere, og kanskje leve lenger sammen med mannen min. Den morgenen jeg skulle for første gang gå inn døren til treningssenteret, hadde jeg sommerfugler i magen som ikke ville ro seg.

På min første dag møtte jeg Karin, en litt eldre instruktør som selv hadde startet treningsliv som pensjonist. Hun så angsten i øynene på meg og sa noe jeg aldri har glemt: «Her handler det ikke om hvor du kommer fra, det handler om at du viste opp. Det er det som betyr noe.» Fra det øyeblikket skiftet noe innvendig i meg.

Tall og trender

Trening for seniorer er ikke lenger noe marginalt fenomen — det er en av de raskest voksende segmentene i treningsindustrien.

Motstand fra både kropp og sinn

De første ukene var svært vanskelige. Min kropp smerttet overalt — musklene var ikke vant til anstrengelse, og jeg var sliten etter hver økt selv om jeg bare gjorde lettvint trening. Jeg spurte meg selv om det var verdt det. Min datter ringte meg og spurte hvordan det gikk, og jeg var på grensen til å gi opp. Men Karin hadde gitt meg en treningsplan som var spesielt tilpasset seniorer som meg, og hun hadde sagt noe viktig: «Smerten er en del av prosessen. Den betyr at kroppen din blir sterkere.»

"Det finnes ikke en alder som er for gammel for å begynne å trene. Kroppen din har en fantastisk evne til å tilpasse seg og bli sterkere, uansett hvor du starter."

Gjennombruddet kommer når du ikke forventer det

Jeg tror det var uke ni da jeg først merket at jeg kunne bære to poser fra butikken uten å puste tungt. Før måtte jeg dele dem inn i tre omganger. Det var en liten ting, men for meg var det enormt. Jeg ringte min datter med tårer i øynene og fortalte henne at jeg nå selv kunne bære maten hjem fra handelen.

En annen ting som skjedde, var at jeg slet mindre med ryggen. Jeg har hatt vondt i ryggen i så mange år at jeg trodde det var min nye normalitet. Men etter at jeg begynte med styrketrening — spesielt øvelser for magen og ryggen — forsvant en stor del av smerten. Det var som å få sitt eget liv tilbake.

Fra ensom til del av et fellesskap

Det som har overrasket meg mest, er ikke styrken jeg har fått, men menneskene jeg har møtt. I treningssenteret finner man mennesker av alle alder — og mange av oss som er eldre eller som har startet senere, vi finner sammen. Vi deler tips, vi heier på hverandre, og vi ler sammen over hvor stive vi blir dagen etter en spesielt hard økt. Det har gitt livet mitt en helt ny dimensjon. Jeg har funnet venner som jeg kanskje aldri hadde møtt ellers.

Hva neste?

Jeg er ikke en atlet, og jeg vil aldri være det. Men jeg er sterkere enn jeg var for ett år siden — både fysisk og mentalt. Jeg har lyst til å gå på turer med min mann uten å bli sliten halvveis. Jeg vil kunne hjelpe til når barna mine skal flytte. Og jeg vil — helt enkelt — kunne leve livet mitt uten å være redde for å falle eller bli skadet.

Min beste råd til andre eldre mennesker som vurderer å begynne å trene: start med noe du liker, finn en treningsplass hvor du føler deg komfortabel, og kjempe ikke perfeksjon — kjempe enkle, små fremskritt. Det er nok.