Tvilen som virtud: Religionsfilosofi og søken etter sannhet

Tro uten tvil er naivitet

Mange forestiller seg at en religiøs person er noen som ikke stiller spørsmål, som bare godtar autoriteter uten å tenke kritisk. Religionsfilosofien sier noe helt annet: at de dypeste troende ofte er de som har tvilt mest grundig. Den kristne teologen Søren Kierkegaard skrev at å elske Gud krever et «absurd hopp» – du må tvile fullstendig før du kan tro virkelig, fordi hvis du ikke har møtt inngrepet av tvetydigheten, vet du ikke hva du godtar. I dag, når sekulariseringen gjør at færre mennesker er oppvokst inn i tradisjonell tro, møter mennesker som blir religiøse ofte en sterkere tvil enn de som arvet troen sin. Men det betyr ikke at deres tro er svakere – det kan bety at det er sterkere, fordi den er valgt.

Tall og trender

Religionsfilosofiske spørsmål er like relevante i moderne verden som de var for femtiåtti år siden.

En moderne religionsfilosof

Vi spurte religionsfilolog Dr. Knut Haugland ved Universitetet i Bergen.

"Tvil er ikke fienden av tro – det er sparringspartneren. De største troende som jeg møter har ofte møtt dyp tvil og kommet gjennom det. De som aldri har tvilt, har sjelden en tro som står på prøven."

Religionsfilosofiens klassiske spørsmål

Eksisterer Gud eller ikke? – Dette er kanskje det enkleste spørsmålet og det mest umulige å svare på filosofisk, fordi all evidens for eller mot blir tolket basert på hva du allerede tror. Hvis Gud eksisterer, ville Gud tillate lidelse? – Dette kalles 'theodicy-problemet' og det er ikke blitt løst siden Augustin skrev om det for 1600 år siden. Er religionen sann eller er det bare nyttig? – En moderne filosofisk posisjon er at religion ikke trenger å være objektivt sann for å være sann på andre måter – den kan være sann som poetisk, psykologisk, sosial eller moralsk sannhet. Kan man tvile og tro samtidig? – Ja, og mange filosofer sier at dette er den eneste intellektuelt ærlige posisjonen.

Historien om tvilen som kraft

René Descartes startet sin filosofiske reise med en radikal oppgave: tvil om alt. Han fortalte seg selv at han måtte tvile om alt som kan tviles – kroppen hans, sinnet hans, til og med matematikken – for å finne noe som er usedelig sant. Etter å ha tvilt på alt, landet han på «jeg tenker, derfor finnes jeg» – det eneste som ikke kunne tviles fordi tvilen selv beviste det. Fra denne tvilen bygde han opp all sin filosofi igjen. Søren Kierkegaard skrev at 'hoppet av tro' ikke var irrasjonelt – det var en valgt handling du gjør etter å ha gjennomgått tvilen. Martin Luther ba Gud for å ikke bli tvilen værende i troen, men han hadde tvilen selv som den dypeste delen av sitt religiøse arbeid. Tvilen var ikke noe som gjorde troen svakere – tvilen gjorde troen virkelig.

Tvil som praksis i dagliglivet

Hvis du er religøs og møter tvil, kan dette være et tegn på at du er ærlig med deg selv, ikke at du bør slutte å tro. Religionsfilosofen øver seg i det som heter 'methodical doubt' – du stiller spørsmål ved hva du tror, men på en respektfull måte. Du tviler på tolkningene – kanskje ikke på sannheten selv. Hvis du er skeptiker som blir dratt mot religion, kan tvilen være tegn på at du er åpen og ikke lukket. Den dypeste form for sekularisme – og den dypeste form for religiøsitet – er begge grunnfestet i seriøs tvil. I 2027, når verden blir mer polarisert, når mennesker blir tvunget til å velge 'lag', blir det viktigere enn noen gang at både religiøse og ikke-religiøse mennesker lærer å tvile respektfullt, både på sin egen side og på den andre siden. Tvil er ikke tegn på svakhet – det er tegn på et sinne som tar både seg selv og verden på alvor.