Ultraløp i Norge – når maratondistansen ikke er nok lenger

Når maratonen ikke er nok

Når solen går ned og de fleste normale mennesker lurer på hvordan de skal komme seg til sengs, begynner ultraløperne først ordentlig. Et ultraløp starter ofte tidlig på morgenen og kan vare hele dagen, hele natten og inn i neste dag – eller enda lenger. 50 kilometer, 100 kilometer, eller på noen av de virkelig ekstreme løpene, 160 kilometer eller mer. Dette er sport som prøver grensene for mental og fysisk utholdenhet på måter som får vanlige maratonløpere til å skjelve. I Norge, landet av utendørskultur og grenseytelse, har ultraløp blomstret de siste ti årene. Det er løpere fra alle hjørner av landet som nå samles rundt denne ekstreme idretten.

Tall og trender

Ultraløping har eksplodert globalt de siste femten årene. Fra en nicsport populær blant eventyrlusten ekstremister har den blitt en etablert og voksende idretten med tusenvis av arrangerte løp hvert år.

Hva ultraløping handler om

"Ultraløping handler ikke bare om å være rask – det handler om å kunne holde ut når kroppen sier nei og sinnet skal gi opp. Noen finner det meditativt, noen finner det som en måte å løse indre kamper på," forklarer Kåre Berg, trener for norske ultraløpere.

"Ultraløping handler ikke bare om å være rask – det handler om å kunne holde ut når kroppen sier nei."

Hvordan man trener til ultraløp

Et ultraløp stiller helt andre krav til forberedelse enn en maraton. Du må lære å løpe når du er sliten, når det er mørkt, når bena smerter og sinnet lyver. Ernæringen er kritisk – du kan ikke bare fylle magen med geler som i en maraton. Du må lære å sove mens du er i bevegelse, hvordan du håndterer søvnmangel, og hvordan kulde, regn og vind påvirker prestasjon. Mange ultraløpere trener ikke mer løpevolum enn maratonløpere; de trener annerledes. De gjør lange løpeturer på terreng, krysser fjell, løper i variabelt vær. De bygger mental tøffhet gjennom å pushe seg selv over tidligere grenser, gang etter gang.

Ultraløping i Norge

Norge har flere spektakulære ultraløpsteder – fra Barneløpet i Telemark til Bernina Ultramaraton-stilløp på Romboleden. Løperne er ikke alle unge eliteathlete; mange er middelaldrende mennesker med vanlige jobber som har funnet mening i ultraløp. Noen løper for å samle penger til veldedighet. Noen løper for å overvinne personlige kriser – en skilsmisse, tap av kjær person, eller indre tomhet. Ultraløpets hardhet blir et redskap for å finne svar. Det som kan se ut som selvplageri for en utsending, oppleves som frigjørende for løperen selv. Det finnes et felleskap blant ultraløpere – både om dagen og om natten møter løpere hverandre på skogssti og fjell, de deler drikke og snacks, de oppmuntrer hverandre gjennom de mørkeste timene.

En transformativ erfaring

Ultraløping vil ikke bli mainstream – det er ekstrem og ikke for alle. Men for dem som er trukket til det, er det en transformativ erfaring. Målkrysse etter 50, 100 eller 160 kilometer er ikke bare en fysisk prestasjon; det er et bevis på at man kan overvinne egen tvil. Hver år ser vi flere og flere norske ultraløpere stille til start på løp rundt omkring i verden. Mange starter med det eneste som skal være en «bucket list»-erfaring, men blir så forelsket i idretten at de løper år etter år. Ultraløp i Norge er blitt sitt eget felleskap, sitt eget univers – og det vokser fortsatt.