Underverdenen — hvordan kultur visualiserer det etter døden

Underverdenen finnes i nesten alle mytologier, men den ser helt annerledes ut avhengig av hvilken kultur du ser på. Vi sammenligner hvordan gamle greske, egyptiske, nordiske, hinduistiske og asiatiske kulturer forestilte seg det etter døden — og hva det forteller oss om deres verdier.

Mennesker har alltid vært fascinert av — og redd for — det som kommer etter døden. En av måtene kulturer har håndtert denne frykten på er ved å tegne detaljerte kart over underverdenen. Fra eldgamle sumeriske tabletter til middelaldre kristne ikonografier til asiatisk litteratur — underverdenen har vært en sentral del av de fleste religioner og mytologier. Men det fascinerende er at underverdenen ser veldig annerledes ut avhengig av hvor du er. En græker ville ikke kjenne igjen den egyptiske underverdenen. En hindu ville finne seg selv fremmed i den nordiske. Og det er ikke tilfelle — det reflekterer dyp forskjell i hvordan kulturer har tenkt på døden, moralitet, og det som venter. Underverdenen er egentlig ett av de beste vinduene vi har inn i en kultu rs verdier og frykt.

I antikk gresk mytologi var underverdenen — Hades — et kjedelig, grått sted der alle sjeler gikk, uten hensyn til om de hadde vært gode eller dårlige. Den ble styrt av guden Hades og hans kone Persephone, og folk som døde måtte krysse elven Styx ved hjelp av Karon (fergen), som krevde en mynt for sin tjeneste. Derfor begravde grekerene sine døde med en mynt i munnen — selv i dag finner arkeologer slike mynter i grava. Hades var ikke helvete — det var ikke et sted med straff og pine. Det var heller et slags venteværelse, ett grått og kjedelig sted hvor sjelen kunne minnes sitt tidligere liv på jorden. Det eneste som var virkelig forferdelig var å bli glemt — å ikke ha noen som husket deg eller dedikerte ritualer til deg. Senere, i såkalte mysteriereligioner og hos filosofen Platon, ble bildet av en mer moralisert underverdenen innført — en plass hvor sjelen kunne dømmes og straffes eller belønnes basert på hvordan den hadde levd. Men det klassiske Hades var først og fremst gråt og uinteressant.

Underverdener finnes i merkelig konsistente mønstre på tvers av kulturer — selv hos kulturer som ikke hadde kontakt med hverandre.

De gamle egypterne hadde en av de mest sofistikerte bildene av underverdenen — som de kalte Duat. Her skulle sjelen (ka og ba) vandre gjennom mørke korridorer og løse puslespill og møte farlige dyr. Men det viktigste var møtet med Anubis (guden for gravlegging) og seansen hvor hjerte ble veid mot struts-fjæren av sannhet. Hvis hjerte ditt var for tungt — det vil si fylt av dårlige gjerninger — ville det bli spist av Ammit, en monster som var halvt løve, halvt krokodille. Hvis det var lett, kunne du gå videre til Aaru, et paradis av felt og elver hvor du kunne nyte evig lykke. Det egyptiske synet på underverdenen var ikke først og fremst moralsk straffende, men heller om at døden krever forberedelse og kunnskap. Derfor skrev egypterne hele instruksjonsbøker for døde — såkalte «Dødebøker» — som skulle hjelpe sjelen gjennom reisen. Disse tekstene er blant det eldste literære materialet vi har fra menneskehetens historie.

Nord-germanske kulturer hadde et helt annet syn på underverdenen. Her var det ikke en enkelt plass, men flere: Hel (for de som døde av sykdom eller alderdom), og Muspelheim og Niflheim (ildriket og frostdalen). Det var også Valhall — krigerrenes paradis hvor de falt i batalla. Hel, som ble styrt av en halvt-døad gudinner ved navn Hel, var ikke nødvendig forferdelig — det var bare stedet for de fleste av oss. Men det som gav nordiske mythology sin særegne flavor var idéen om at underverdenen var ikke evig — Ragnarok (verdens undergang) ville til slutt komme og spise både himmel og underverdenen, og alt ville gjenoppstå. Dette reflekterer det nordiske synet på cyclus og kamp, ikke endelig dom eller evig straff. Underverdenen var ikke dømt til å vare evig — det var del av en stor cosmisk dans av død og gjenføding.